Georg Devendra Apenes

Jeg er adoptert fra India, og har vokst opp i en norsk familie som har gitt meg tilgang til kunst av høy kvalitet. Helt siden jeg var liten har jeg elsket teatret. Jeg har spilt selv, og sett ekstremt mange forestillinger rundt omkring på teatrene i Oslo.

Ofte er stykkene gode, nyskapende og spennende regissert. Men forestillinger hvor de bærende rollene er spilt av skuespillere med mørk hud, kan jeg telle på en hånd.

Det har lenge vært satset på skuespiller-utdannelser rettet mot de med minoritetsbakgrunn, som «Nordic Black teatre» og Det Norske Teatret sin «Det multinorske».

Det er to bachelorutdanninger på lik linje med for eksempel teaterhøyskolen.

Det norske teatrets utdanning har gitt elevene mulighet til å spille store, gode roller på teatret i oppsetninger som Hamlet, Antigone, Macbeth og Peer Gynt.

• Lest denne? Yngve Hågensens liv blir helaftens teater

De offentlige kunstinstitusjonene finansieres i stor grad av skattebetalere – som vil si alle typer mennesker. Fra alle verdenshjørner, men som har til felles at vi bor i Norge. Derfor har de statlig støttede kunstinstitusjonene et spesielt ansvar. Det er faktisk viktig at alle mennesketyper blir eksponert på teatret fordi de ofte skal skildre en troverdig virkelighet. Men da må de også ta et ansvar for at de som er på scenen er representative for Norges befolkning.

I Norge bor det 979 254 mennesker som går under kategorien innvandrere. Dette utgjør rundt 18,2 prosent av Norges befolkning. Det er derfor veldig foruroligende at 30 av 369 roller i 2020, ble spilt av svarte skuespillere.

Mangler man kvalifiserte skuespillere til jobbene?

Eller er det virkelig sånn at mørkhudede systematisk får mindre betydningsfulle roller? Jeg har selv konkludert med at det er det siste, fordi Det Norske Teatret og The Nordic black Theater har kunnet dokumentere høye søkertall til utdanningen deres.

Det har aldri vært noe problem å blande dialekter på scenen. Moren i et stykke kan prate trøndersk, faren bergensk og sønnen østlandsk. Menn har spilt kvinneroller og kvinner har spilt roller tiltenkt til menn. Så hvorfor skal hudfarge være et problem, når du skal caste en skuespiller til en rolle?

Det er da mange som har en norsk og en utenlandsk forelder. Derfor er det oppsiktsvekkende at teatrene ikke greier å skildre akkurat de familiene.

Det er jo sånn vi lever i Norge.

De gamle klassikerne tar opp så eksistensielle temaer at publikum i mange hundre år har søkt seg tilbake til dem, og kommer til å fortsette med det. Det er handlingen og relasjonene som er viktige i disse stykkene, ikke hvordan skuespillerne ser ut.

Ibsen skrev samfunnskritiske skuespill, og hva er hensikten med å sette dem opp om de ikke reflekterer og utfordrer samfunnet vi lever i dag? Felles temaer for skuespillene hans var jo enkeltmenneskets rett til å være seg selv, uavhengig av samfunnets forventninger og fordommer.

Så hvorfor kan man ikke bryte samfunnets forventninger og fordommer ved å caste fargeblindt?

Hedda Gabler kan bli spilt av en somalisk kvinne. Hedvigs foreldre kan spilles av to menn uten at historien sporer av, heller tvert imot. Teatret skal jo som en av få arenaer der mange forskjellige folk fra ulike samfunnslag møtes, og være i framtida!

Teatret må da vise at samfunnet og familiene ser annerledes ut enn på Fjernsynsteatret på 60-tallet.

Teatret burde ligge minst tjue år foran nåtiden. Hvorfor står det tilsynelatende nesten helt stille? Det kan ikke fortsette å lages teater som ikke greier å holde tritt med virkeligheten vår.

En gang fikk jeg en rolle hvor det sto i manuset at jeg skulle spille «Nigger».

Det skremmer meg at jeg mest sannsynlig kommer til å få jobber basert på utseendet mitt og ikke min faglige kompetanse.

Det gjør meg usiker og redd å ikke ha nok mørkhudede forbilder, som får spille de virkelig store og gode rollene. Man ender opp med å føle seg som en outsider i teatersalen.