Kjell Werner

kjell.werner@anb.no

Om ti år vil det bli flere eldre enn barn og unge. Dette viser fersk framskrivning fra Statistisk sentralbyrå. Den så mye omtalte eldrebølgen er altså rett om hjørnet. Mange misliker den litt negative klangen i ordet eldrebølge, for det er tross alt en positiv nyhet at Ola og Kari i snitt lever lengre. På den annen side blir det en utfordring for samfunnet å takle en situasjon hvor andelen eldre blir større.

Det blir færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Regningen for dette må kort og godt betales av neste generasjon. Det finnes ingen utømmelig Sareptas krukke. Norge har riktignok et oljefond på over 10.000 milliarder kroner, men det skal i prinsippet være en evighetsmaskin. Derfor skal vi bare ta ut «rentepenger» hvert år.

For å finansiere alle krisetiltakene, i disse korona-tider, tas det nå ut nesten dobbelt så mange oljemilliarder som normalt. Det er fornuftig motkonjunkturpolitikk. Men prisen for dette er at det blir mindre igjen til neste generasjon. Vi har i realiteten forhåndsspist 11 oljemilliarder fra hvert budsjett de kommende årene. På toppen av eldrebølgen kommer det faktum at oljeinntektene avtar. Det blir en dobbel smell økonomisk.

Følg oss på Facebook

Om ti år blir det altså ifølge SSB flere eldre over 65 år enn barn og unge. I 2060 forventes det at hver femte nordmann vil være over 70 år, og økningen vil være spesielt stor blant dem over 80. Samtidig ser det ut til at folketallet vil vokse svakere enn det som ble antatt for to-tre år siden. SSB spår at fødselsoverskuddet vil fortsette å synke.

I 2018 falt fødselstallet til et historisk lavt nivå, og vi husker alle at statsminister Erna Solbergs i sin nyttårstale 1. januar 2019 oppfordret nordmenn til å lage flere barn. Vi fikk en heftig debatt i kjølvannet av denne talen. Det kan selvsagt stilles spørsmål ved hvor klokt det er at nordmenn skal bidra med flere barn på en klode som allerede sliter med overbefolkning. Siden den gang har fruktbarhetsraten falt ytterligere til 1,53 barn per kvinne.

Folketrygdens utgifter vil vokse med nær 100 milliarder kroner de neste ti årene, altså nær ti milliarder kroner mer hvert år. Utgiftene til folketrygden inkluderer de fleste Nav-ytelsene, som alderspensjon, uføretrygd, foreldrepenger og dagpenger. Folketrygdens utgifter utgjør om lag 35 prosent av statsbudsjettet. Når disse utgiftene vokser enda mer, vil det naturlig nok føre til at politikerne må prioritere strammere i årene framover.

Meld deg på nyhetsbrevet vårt

På den andre siden ser vi positive resultater av pensjonsreformen. Her er det et sentralt element at dagens arbeidstakere må stå lengre i jobb for å få like god uttelling som dagens pensjonister. Resultatet er at gjennomsnittlig avgangsalder øker. Samfunnet får dermed mer nytte av seniorer, både arbeidsmessig og i form av skatteinntekter.

Pensjonsreformen vil også over tid gi innsparinger, men er ikke tilstrekkelig til å lukke gapet mellom statens utgifter og inntekter. Veksten i utgiftene til pleie og omsorg vil nemlig øke betydelig etter 2030, når andelen av eldre over 80 år kommer til å ta seg markert opp.

I denne situasjonen blir det viktigere enn på lenge å få flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet inn i arbeid. Høy ledighet må ikke få bite seg fast, og det såkalte utenforskapet må begrenses. Det er spesielt urovekkende at antallet unge uføre er mer enn doblet i løpet av de siste ti årene. Årsakene må kartlegges, og det må settes inn treffsikre grep for blant annet å begrense frafallet i skolen.

I kjølvannet av alt dette har vi fått en nyttig debatt om forholdet mellom offentlig og privat sektor. Ap-leder Jonas Gahr Støre synes det er gammeldags å tviholde på denne motsetningen. Økonomiprofessor Kalle Moene forsøker forbilledlig å avlive en del myter. På en annen side frykter NHO-sjef Ole-Erik Almlid at offentlig sektor skal vokse på bekostning av det private næringslivet. Han får ideologisk drahjelp av den liberale tankesmien Civita.

Korona-pandemien har vist hvor viktig det er å ha et offentlig helsevesen med kvalitet og god nok kapasitet til også å møte slike kriser. Det skapes verdier både i privat og offentlig sektor. Men det er snakk om ulike verdier. Det offentlige står på skuldrene til privat verdiskapning. Det handler om finansiering av offentlige oppgaver. Det skjer gjennom skatt der de som har bredest skuldre økonomisk bør bære den tyngste børen.

Det er politisk uenighet om hvor stort skattetrykk vi samlet tåler og hvordan dette skal fordeles. I forlengelsen av dette er det naturlig med en debatt om hva det offentlige skal ta seg av og omfanget av disse oppgavene. Skillelinjene blir klarere. Her snakker vi om politisk strid på sitt beste.