Andreas Christiansen Halse, fagsjef i Agenda

Norge er inne i en økonomisk todeling.

På den ene siden har mange fått det vanskeligere som følge av høy inflasjon og høye renter. På den andre siden har den norske stat eventyrlige inntekter. Deler av næringslivet tjener dessuten gode penger, det investeres betydelig og arbeidsledigheten er lav.

Det siste skyldes en god del flaks, og kan fort snu i tiden som kommer.

Europa har vært gjennom tøffe tak. Krigen i Ukraina og bortfall av russisk gass har løftet energiprisene i været. Det har kostet dyrt for forbrukere, så vel som for næringslivet. Selv om dette har hatt konsekvenser for mange, også i Norge, har landet som helhet vært i motsatt situasjon.

Krigspriser på energi har gitt en gullalder for statskassen i olje- og gassnasjonen Norge.

Det er ikke så rart. Energiprisene fungerer effektivt og brutalt for å dele verden opp i vinnere og tapere. Når prisene er høye vinner produsenter, mens konsumenter taper. Dette har særlig oljeproduserende land vært klar over lenge. Derfor ble oljekartellet OPEC i sin tid opprettet for presse prisene opp, på bekostning av forbrukere og næringsliv.

Dette fungerer også motsatt. Når energiprisene er lave, er det ikke bare godt nytt for enkeltforbrukere. For næringslivet fungerer dette som et tilbudssjokk, som gjør det mulig å investere mer og skape nye jobber.

Det er mulig å se tegn til at dette er i ferd med å skje noen steder. USA opplever nå en økonomisk boom, som blant annet ser ut til å skyldes at oljeprisene ble lavere fra i fjor sommer. Samtidig er EU på vei ut av energikrisen.

Europa har blitt flinkere på energisparing, og er blitt mindre avhengige av enkeltleverandører av gass som følge av bortfallet av russiske leveranser. Kontinentet opplever i dag langt fullere gasslagre enn for et år siden. Gassprisen er også lavere enn på lenge.

Vestens sanksjoner mot Russland opprettholdes. Men russerne er ikke lenger i stand til å holde tilbake sin energiproduksjon. Tvert mot trenger de hver eneste krone for å opprettholde krigføringen i Ukraina. Som en konsekvens er de nødt til å selge olje og gass billig til de som fortsatt er villige til å kjøpe, blant annet Kina og India.

Saudi-Arabia varslet nylig at de ville strupe sin oljeproduksjon i et forsøk på å presse opp prisene. Men siden Russland fortsatt er blant verdens største oljeprodusenter, spørs det hvor effektivt et slikt produksjonskutt er uten at russerne er med på notene.

I det store bildet må en også ta med i beregningen at krigen har tvunget Europa til å lære seg hvordan forbruket av fossil energi kan skrus ned drastisk. I framtida skal vi omstille oss enda mer.

Dersom OPEC-landene ikke lykkes i å manipulere oljeprisen til å holde seg på høye nivåer, er det godt nytt for nesten hele Vesten. Billigere innsatsfaktorer kan være kraftig stimulans av økonomier som har slitt som følge av både krig og flaskehalser etter pandemien.

Annerledes er det for Norge. Når IMF lanserte sin rapport om norsk økonomi forrige torsdag, var overskriften at det går bra. Men premisset er høye olje- og gasspriser. Og rapporten er ikke fri for advarsler. Høye offentlige utgifter, manglende reformvilje og høy andel av befolkningen utenfor arbeidslivet, er noen av stikkordene.

Midt i stormens øye hviler en rekordsvak kronekurs. Det er godt nytt for norsk eksport, men betyr magrere tider for folk flest.

Kort sagt: Flaksen kan fort ta slutt om oljeprisene faller.

Konsekvensen kan bli at den økonomiske stillingen til Norge svekkes betraktelig opp mot både USA og Europa. Og dersom kronen forblir svak, vil Norge fortsette som et billig ferieland for turister. Allerede ser nok mange nordmenn at det lønner seg å feriere hjemme.

I sommer er det våre egne penger som er gærningene. Det vil merkes for de som har dårligst råd, men også for mange som er vant til å ha nok penger å bruke på strandbarene i Spania.

Bare oljeprisene vet om det blir bedre eller verre. En fremtid uten flaks vil bli uansett bli en hard prøve for norske politikere.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin