Trygve Svensson, leder i tankesmien Agenda

Bestemor døde like før korona. Da Norge var nedstengt og vi snakket om at de som bodde på sykehjem ikke kunne få besøk, sa sønnen min: «Så fint at oldemor slapp å oppleve dette».

I det triste er det et godt minne. En sønn som tenker og føler tre generasjoner over seg. Og en bestemor som ja, slapp sykehjem uten besøk under korona. Det hadde vært en vond avslutning på et liv som familiens bauta.

I stedet fikk hun de siste månedene av livet på et veldrevet omsorgstun, med de samme ansatte rundt seg, og mye tid med familien. Det var fredfullt og fint. Min mor var allerede blitt pensjonist, og besøkte henne svært ofte. Bestemor ble nesten 97 år gammel.

Jeg kunne skrevet lenge om henne. Hun var en hverdagshelt, og inspirerer meg fremdeles. Men i dag tenkte jeg å forsøke å knytte det til hva som skjer her og nå. Til politiske valg. Og ja, til høsten lokalvalg.

Selv om det kun fantes en, ja, ingen som henne, så er det mange som er i en situasjon som ligner. Bare legg merke til at jeg kunne skrive «min mor var allerede blitt pensjonist».

Det er noe helt nytt i norgeshistorien, vi har to generasjoner pensjonister samtidig. Og dette er ikke en kortvarig trend. Dette er bare begynnelsen. Bak hvert tall finnes det en helt unik historie og familie.

De siste 20 årene i Norge har vi fått omtrent 50.000 flere over 80 år. De neste 20 årene skal det tallet femdobles. Nå er vi litt over 230.000 mennesker som har passert det store åttetallet. I 2040 er vi nesten en halv million over åtti.

Jeg ser selv, på setningen foran meg, at disse tallene blir abstrakte, ja, litt meningsløse. Men bak hvert siffer er det et menneske, som bestemor. Som din mor, eller din far. Eller deg. Eller noen andre du er glad i.

En av mine første sommerjobber var i eldreomsorgen i Nord-Norge. Da kom folk til sykehjemmet i drosje. Nå kommer vi dit i sykebil. Vi har ikke lenger en eller to diagnoser, vi har gjerne ti.

Det er fantastisk at vi blir flere og at vi blir eldre. Det har vi sagt i mange år, og det er like sant. Det er også en fantastisk stor og viktig oppgave å sikre skikkelig verdig eldreomsorg til oss alle. Det må vi snakke mer om, og det må vi lage politikk for.

Jeg er nesten litt redd for å skrive følgende, men siden det er sant så må det jo frem. Det er skikkelig, skikkelig vanskelig å finne nok folk som vil jobbe med oss når vi blir skikkelig gamle.

Det at mesteparten i avisene også handler om dårlige tilstander i eldreomsorgen hjelper neppe på rekrutteringen. Men først og fremst mangler det folk som kan faget, sykepleiere, helsefagarbeidere, og andre.

Den nylig fremlagte, solide arbeidet til helsepersonellkommisjonen viser det med all tydelighet. Vi blir færre i yrkesaktiv alder, og flere eldre. Det kan vi ikke gjøre noe med.

Men dette kan løses, hvis vi er villig til å organisere oss annerledes, og la flere yrkesgrupper komme til. Men det blir ikke enkelt. Og det krever politikere som virkelig er villig til å putte de store pengene på de store oppgavene.

Derfor blir både denne valgkampen, og de neste ti årene, i stor grad et spørsmål om følgende.

Er virkelig svaret på denne gigautfordringen mer marked og mer privatisering? Vil folk ønske å jobbe i private sykehjem fremfor offentlige? Vil de som bor der få det bedre?

Dette er en av de tydeligste politiske skillelinjene i årets valgkamp.

Vi ser at både i Oslo, Bergen og Stavanger er kommersialisering av helse og omsorgstjenestene blitt en het valgkamp-potet. Her har Høyre og FrP vært tydelige. Hvis de vinner valget og får flertall vil de ha inn flere private aktører.

I min hjemby Bergen vil høyresiden faktisk forby kommunen å drive nye sykehjem. Samtidig vil de kutte i kommunenes inntekter og mulighet til velferd, gjennom skattekutt til de med de dyreste boligene.

Jeg leser om helsefagarbeiderne Sigrid og Melche på Fagforbundets hjemmesider. De snakker veldig enkelt og rett frem om hvordan det er å gå fra kommersiell til offentlig drevet sykehjem.

«Jeg gikk opp 74.000 kroner. Og Sigrid gikk opp 90.000 kroner» sier Melche. «Vi får også bedre pensjon. Oslo kommune er også bedre på å regne ansiennitet.»

Fint for dem, kan man kanskje tenke. Men først og fremst, fint for de som bor der, bør vi tenke. For fornøyde ansatte som tjener ok er sannsynligvis den aller, aller viktigste måten vi kan sikre bra omsorg i denne mest sårbare fasen av livet.

På den måte er det fint at de politiske skillelinjene er såpass klare. Da vet vi hva vi kan velge mellom. På den andre side er det litt sprøtt at et spørsmål som er skjebnetimen for velferdssamfunnet kokes ned til hvor stor rolle private selskaper som Norlandia og Unicare skal ha i å hjelpe oss i livets siste fase.

For dette spørsmålet er jo egentlig like stort som livet selv.

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin