Maja Sojtaric

Beslaglegging av det russiske passasjerskipet «Professor Moltsjanov» fikk den norske regjeringen til å løpe og gjemme seg i tjukt spinn.

Regjeringen fremstår i beste fall uforberedt på hele greia. I verste fall fremstår den som feig og unnfallende.

Ukrainerne begjærte å ta det russiske skipet i arrest på Svalbard. Nord-Troms og Senja tingrett vurderte at lovkravet var oppfylt, og tok begjæringen til følge.

Bakgrunnen er et erstatningskrav på 4,22 milliarder dollar som det ukrainske statlige energiselskapet Naftogaz med flere fikk tilkjent av den internasjonale voldgiftsdomstolen i Haag i 2023.

Kravet kom etter at Russland ranet til seg ukrainsk eiendom på Krym etter den russiske annekteringen av halvøya i 2014.

Sysselmesteren tok skipet i arrest i Barentsburg, som han måtte. Diplomatisk krise fulgte.

Først kalte Putins pitbull Maria Zhakova Norge for en piratstat. Så kalte Putin sjøl det som skjedde på Svalbard for «statsterrorisme». Utviklingen i skrivende stund er at Russland vil anke avgjørelsen. Samtidig kaller russerne beslagleggingen for en blokade, og brudd på Svalbardtraktaten.

Norges ambassadør ble kalt inn på teppet i Moskva. Den offisielle posisjonen fra Norge burde ha vært full støtte til ukrainernes rett til å inndrive gjeld. Full støtte til en internasjonal rettsorden og full støtte til en norsk domstol.

I stedet er omkvedet at myndighetene ikke kjente til dette. Domstolen ble sittende med Svarteper og sysselmesteren måtte svare på spørsmål norske diplomater burde ha forberedt seg på for lengst.

Justisdepartementet spinner dette som en sivilrettslig sak som ikke angår regjeringa. Utenriksdepartementet fremstiller seg som uvitende. Ingen støtte til verken tingretten eller sysselmesteren eller Ukraina kom fra regjeringshold.

Utenriksdepartementet burde ha fanget opp at et slikt scenario kunne finne sted. De må vel ha hundre øyne rettet mot nordområdene. Eller?

For å få inn pengene de har krav på, har de ukrainske selskapene søkt om å få dommen anerkjent i flere land.

I Norge ble dette gjort 31. juli 2025 i Nord- Troms og Senja tingrett, fordi dette er området som dekker Svalbard. På Svalbard finnes det russisk statseiendom som det er realistisk å få satt i arrest – blant annet dette passasjerskipet.

9. februar 2026 slo Nord-Troms og Senja tingrett fast at voldgiftsdommen fra Haag kunne tvangsfullbyrdes her i landet. 28. august 2026 ba ukrainerne om arrest i passasjerskipet, som eies av den russiske staten og anses derfor som statens formuesobjekt. 1. september tok altså sysselmesteren skipet i arrest, uten å varsle Russland på forhånd.

Ukrainerne gjorde ikke dette på Svalbard fordi det brått ble mulig å sanke inn noen kroner på å lage spiker av en gammel russisk holk. De forsøker å holde legitime krav knyttet til Krym levende gjennom bruk av internasjonale domsavgjørelser.

Ukrainerne vil vise russerne at de vil og kan ramme dem på norsk territorium, ved bruk av internasjonal lov som følges av en demokratisk rettsstat. Det er i Norges interesse å støtte dem i det.

Norge er et lite land med store verdier og ressurser, som selv er fullstendig avhengig av en internasjonal rettsorden. Vi har alt å tape på å holde tilbake vår støtte for denne prosessen som ukrainerne driver fram.

Enn så lenge har Utenriksdepartementet fungert som et brannslokningsapparat i denne saken. Enten så visste de ikke at et slikt krav fra Ukraina kunne komme på norsk territorium, noe som er skandaløst i seg selv. Muligheten for at dette kunne skje har altså vært behandlet i en norsk rett i over ett år.

Eller så er man altfor feig i støtten for den ukrainske frihetskampen når den med loven i hånd banker på vår egen dør. At ukrainerne i tillegg går etter et skip som ved flere anledninger har blitt brukt til russiske hybride operasjoner på Svalbard, er trolig ikke tilfeldig.

Det er riktignok flaut. Norge har valgt å glatte over og ignorere russiske provokasjoner på Svalbard selv i en årrekke.

Da Kong Harald og Dronning Sonja besøkte Svalbard i 2025 for å hevde norsk suverenitet over øygruppa, var også Espen Barth Eide med på turen. Samtidig kom «Professor Moltsjanov» fra Murmansk med den kjente Putin-propagandisten biskop Ijakov om bord. Han skvettet blant annet hellig vann på skipsleia og velsignet den som «Murmanhavet», et tidligere russisk navn.

Dette er en i rekken av såkalte gråsoneprovokasjoner fra russerne på norsk suverenitetshevdelse på Svalbard. De har lenge vært forbigått med stille gjesp fra regjeringshold.

Ukrainernes beslag av «Professor Moltsjanov» blir nå symbolet på en diplomatisk brann i nordområdene som ikke kan slokkes med likegyldige skuldertrekninger.

Espen Barth Eide (Ap) bør ta av seg den selvpålagte munnkurven som politikerne har velsignet seg sjøl med etter Kong Haralds død, og støtte ukrainernes krav.

Det er i Norges interesse.