Waldemar Artur Szyngwelski

Det har gått over tjue år siden EUs utvidelse i 2004 åpnet grensene for fri arbeidsmobilitet. I løpet av disse årene har Norge hatt stor nytte av arbeidsinnvandrere i alt fra bygg og transport til helse, industri og service.

Likevel mangler landet fortsatt et system for norskopplæring som er tilpasset dem som faktisk holder hjulene i gang.

Arbeidsinnvandrere fra EU/EØS har verken rett eller plikt til gratis norskopplæring. De står dermed utenfor det lovfestede systemet som gjelder for flyktninger og familiegjenforente.

Resultatet er at mennesker som jobber, betaler skatt og bidrar til samfunnet, i praksis ikke får tilgang til det viktigste verktøyet for deltakelse og integrering: språket.

Et todelt system

Ifølge Integreringsloven har personer som kommer til Norge som flyktninger eller gjennom familiegjenforening, både rett og plikt til norskopplæring.

Arbeidsinnvandrere fra tredjeland kan også omfattes av plikt, men får ikke nødvendigvis et gratis tilbud.

For arbeidstakere fra EU/EØS gjelder derimot fri bevegelighet – og dermed faller de utenfor hele ordningen.

Kommunene kan velge å tilby norskopplæring også til denne gruppen, men det er frivillig.

Noen steder finnes gode ordninger, mens andre steder må arbeidstakere betale høye kursavgifter eller klare seg helt uten tilbud.

Dermed kan to personer som begge arbeider i Norge, ha vidt forskjellige muligheter til å lære norsk, avhengig av hvor de bor – og hvilket land de kommer fra.

Språket som nøkkel

Språk handler ikke bare om kommunikasjon, men om trygghet, mestring og deltakelse.

Når arbeidstakere forstår språket, øker både sikkerheten på arbeidsplassen og effektiviteten i arbeidet.

Språk åpner døren til fellesskapet – til skole og barnehage, til kolleger, naboer og lokalmiljø.

De aller fleste politikere og forskere er enige i at språket er «første skritt mot integrering». Likevel får mange arbeidsinnvandrere aldri muligheten til å ta det skrittet.

Forskning viser at manglende språkferdigheter kan føre til misforståelser, arbeidsulykker, utnyttelse i arbeidslivet og lavere deltakelse i samfunnet.

Det svekker også rekrutteringen av faglært arbeidskraft – fordi Norge fremstår som et land uten gode integreringstilbud for arbeidere og deres familier.

Et ujevnt landskap

Caritas Norge møter daglig mennesker som ønsker å lære norsk, men som ikke finner et rimelig tilbud der de bor.

I 2024 deltok 250 personer på Caritas’ norskkurs over hele landet. Språkkafeer og andre tilbud hvor språket står sentralt kommer i tillegg.

Til sammen ble det registrert over 17.000 besøk på tiltak som inneholder språkopplæring – et tydelig signal om behovet for lavterskeltilbud.

Gjennom våre ressurssentre i flere norske byer håndterte Caritas totalt 65.000 henvendelser til ulike tjenester og tiltak i fjor.

Mange av disse gjelder nettopp språk, arbeid og integrering – og viser hvor stort behovet er for veiledning og opplæring.

Likevel er dette bare en dråpe i havet.

Norge har hatt stor arbeidsinnvandring siden 2004, men etter to tiår finnes fortsatt ingen nasjonal ordning for språkopplæring til EU-arbeidstakere.

Resultatet er et ujevnt landskap der frivillige organisasjoner og enkeltkommuner forsøker å fylle et ansvar staten burde tatt.

Et spørsmål om arbeidslivspolitikk

Dette handler ikke bare om integrering, men om bærekraftig arbeidsliv.

Språk og kunnskap om arbeidslivets regler styrker helse, miljø og sikkerhet, fremmer likebehandling og øker produktiviteten.

Arbeidsgivere som investerer i språkopplæring, får mer kompetente ansatte og bedre samarbeidskultur.

Språk er dermed ikke bare et sosialt gode, men en investering i et seriøst og rettferdig arbeidsliv. Når arbeidstakere kan norsk, styrkes både bedriften, arbeidsmiljøet og samfunnet.

Caritas Norges anbefalinger

Caritas Norge mener at tiden er inne for å tenke nytt om norskopplæring for arbeidsinnvandrere.

Vi anbefaler at myndighetene utvider norsktilbudet for arbeidsinnvandrere, og ser språkopplæring som en langsiktig investering i integrering, verdiskaping og samfunnsøkonomi.

Det er viktig å prioritere bransjenær og arbeidsplassbasert opplæring i samarbeid med arbeidsgivere og partene i arbeidslivet, slik at læringen blir relevant og treffsikker.

Videre bør det innføres en kostnadsfri ordning kombinert med depositum, der deltakeren betaler et moderat beløp ved oppstart som refunderes når norskprøven er bestått innen en gitt tidsfrist.

En slik modell vil motivere til progresjon og samtidig sikre at offentlige midler brukes effektivt.

Et språkfellesskap som omfatter alle som jobber og bor i Norge, vil styrke integreringen, bidra til et mer rettferdig arbeidsliv og bygge et mer inkluderende samfunn.

Etter tjue år med fri arbeidsmobilitet er det på høy tid at Norge får et språktilbud som gjenspeiler den virkeligheten vi allerede lever i.