Ane Bamle Tjellaug

«For en kjekk ordfører», nynner toåringen. Du skulle nesten tro hun var indoktrinert av en holdningskampanje fra Kommunaldepartementet.

Men toåringen har bare sett på Paw Patrol, den amerikanske tegnefilmserien som okkuperer TV-skjermene, lekekassene og garderoben til de aller yngste samfunnsborgerne for tida.

Her møter vi ordfører Goodway, en vimsete dramaqueen mest opptatt av å lage fest og moro, som drasser rundt på ei høne hun behandler som sitt eget barn – altså åpenbart en senterpartist.

Og ordfører Humdinger, en forfengelig og maktsjuk katteelsker med lav moral, høy flosshatt og velfrisert snurrebart – helt åpenbart en høyremann.

Når ordfører Goodway er i trøbbel, ringer hun Paw Patrol, en innsatsstyrke bestående av fem topptrente hundevalper med avanserte kjøretøy og sofistikerte spesialverktøy.

For der Postmann Pat jobber for et offentlig postvesen, Brannbamsen Bjørnis i et kommunalt brannvesen og redningsskøyta Elias eies av en humanitær organisasjon, er alle redningstjenester i Adventurebukta helprivatisert og drevet av en guttunge med Ipad.

Det er stort sett ordføreren sjøl eller høna hennes som må reddes ut av kniper. Da spares det verken på mannskap eller utstyr.

Hele kobbelet av fillebikkjer rykker ut med helikopter, sirener og luftputebåt når ordføreren sitter fast på en løpsk kjelke eller høna hennes har forvillet seg inn i en romrakett.

I Adventurebukta finnes det ikke noe kommunestyre, noen kommunedirektør eller administrasjon, bare en ordfører og høna hennes i et gigantisk rådhus.

Og en ordførerrival. For selv om ordfører Humdinger allerede er ordfører i Tåkebotn, prøver han å bli ordfører i Adventurebukta gjennom stadig nye kuppforsøk. Her er det tydeligvis nok å rappe nøkkelen til nabokommunens rådhus for å få makt over alle innbyggerne.

Og slik læres kommende generasjoner opp i demokratiets grunnsteiner. For hvilke andre ordførere blir toåringen eksponert for?

Det er ingen ordførere hos Peppa Gris, Fantorangen eller Sauen Shaun. Neste gang hun får høre begrepet, er antakelig i samfunnsfagstimene på barneskolen, og da har hun for lengst lært at ordførere er maktkåte, glade i pomp og prakt og har rare kjæledyr.

Og det siste har vel strengt tatt ikke rot i virkeligheten.