Jo Moen Bredeveien, kommentator i Dagavisen

Så var vi her igjen.

Ikke bare kom de skyhøye strømprisene snikende tilbake. Nå kommer sannelig også nyhetssakene om at vannmagasinene tømmes igjen – faktisk enda raskere enn i fjor.

Allerede før du rekker å tenke «var det ikke dette som ikke skulle få skje igjen da?», er bortforklaringsballetten i gang. Slik har det blitt i sosialdemokratiet i begynnelsen av 2020-tallet.

Her må vi trolig forklare og tegne litt. Dette har skjedd:

Det var ingen grunn til at strømprisene skulle til himmels i vinter, har vi blitt fortalt. De europeiske gasslagrene er fulle og gassprisen er lavere enn i fjor.

Likevel gikk strømprisen opp over 3 kroner i Sør-Norge straks det ble kaldt i landet (ja da, før strømstøtte). Nå forteller ekspertene at vi må venne oss skyhøye strømpriser framover.

Og så viser det seg altså at våre kraftprodusenter heller ikke i år evner å tenke lenger enn nesetippen. Enda en gang har de forsøkt å tømme vannmagasinene. Vår netto eksport av strøm har økt mer enn 50 prosent så langt i år, og fyllingsgraden i vannmagasinene er fem prosentpoeng lavere enn på samme tid i 2022, skriver VG.

Men vi kan ta det helt med ro, kan energiminister Terje Aasland (Ap) fortelle oss: Vi er ikke i nærheten av en kritisk forsyningssikkerhet. Og så snart det blir varmere i lufta vil vi kunne importere strøm fra utlandet, så da skulle vel den være grei.

Da trenger vi ikke tenke på at det koster rundt 12 øre å produsere den krafta vi betaler mye, mye mer for. Eller at kraftprodusentene igjen har vist oss hvem de er: Profittmaksimerende forretningsfolk uten samfunnsansvar.

Uten at vi egentlig kan bebreide dem, for det er slik de er programmert. «Spillereglene for vannkraftprodusentene er å maksimere inntekten, og strømmen flyter dit den er dyrest. De har ikke ansvar for forsyningssikkerheten», sier kraftanalytiker Olav Botnen i Volt Power Analytics presist til VG.

Det er opp til noen helt andre å sørge for forsyningssikkerheten. Men regjeringens lenge bebudede tiltak som skulle bedre den, er fortsatt ikke på plass. Til tross for at regjeringen lovet den i «god tid» før vinteren.

Mens vi venter kan de mest naive håpe at det hjelper at statsråd Aasland og den energiske næringsminister Jan Christian Vestre har godsnakket med kraftprodusentene for å hindre dem i å la strømmen flyte dit den er dyrest.

Selv om de fleste burde ha mistet troen allerede i fjor på at annet enn profitt kan drive profittdrevne aktører i et profittdrevet marked. Følgende historie kunne vi jo kanskje lære litt av:

16. november i fjor la Terje Aasland ut en melding i sosiale medier om at «vi går en tryggere vinter i møte» – fordi «politikk virker!» Aasland hadde da «bedt kraftprodusentene spare på vannet», altså snakket litt med dem – og som en konsekvens ville prisen ligge på rundt 2 kroner framover, kunne han slå fast.

Som du kanskje husker: Prisen ble ikke liggende på 2 kroner. Det måtte Aasland innse selv også, og bite i det sure eplet.

En liten måned senere, for nokså nøyaktig ett år siden, la han derfor til en hale på innlegget sitt: «Dessverre har analysene om prisene endret seg kraftig».

Som de jo gjør, hele tiden. Vi skulle ikke få skikkelig dyr strøm denne vinteren. Men prisen gikk i taket straks det ble kaldt. Ikke skulle det bli dyrere strøm på grunn av de to nyeste kablene uten av landet heller. Men det ble det.

Nå heter det fra offisielt hold at straks vi bare bygger ut mer vindkraft, på land til prisen av avgitt natur, og til havs til milliarder av kroner, vil vi få kraftprisene under kontroll igjen.

Selv om alle skjønner at et eventuelt framtidig kraftoverskudd vil føre til ytterligere kabler ut av landet, fordi alt annet er å kaste bort penger.

Den enkle sannheten er denne: Vi har ikke politisk kontroll over krafta vår lenger. Om vi ønsker å ta tilbake kontrollen, må det politikk til. Men det er lite som tyder på at regjeringen Støre vil gå dit.

Der i gården vil man heller snakke med aktørene. Men det nytter ikke å koseprate med markedskreftene. Skal man temme dem, må man stille med blanke våpen. Med lovverk og rammeverk. Med mekanismer som hindrer krafteksport, ikke bare vakre ord og løfter om kjærlighet.

Dette visste sosialdemokratene før i tiden. Det var slik de faktisk drepte dragen. Kapitalen ble ikke undertrykket og fjernet under sosialdemokratiets storhetstid, men den ble langt på vei underlagt demokratisk kontroll.

Nå vil deres etterfølgere la markedet virke. Og det gjør det – til prisen av at vi ikke lenger har en fordel av strømprisene våre. I landet langt mot nord, der snøen sletter alle spor. Og det er fullt mulig å fryse i hjel, både i direkte betydning hvis du er et enkelt lite menneske, og i overført betydning om du er et selskap i kraftkrevende industri.

Du er trolig lei av å lese slike tekster. Jeg er lei av å skrive dem. Men så lenge strømprisen tillates å herje med oss på sosialdemokratenes vakt og med et historisk venstrevridd storting, kan vi trolig skyte en hvit pinn etter fornyet tillit til venstresiden.

Og til lavere strømpriser. Det var før i tiden, det. Da sosialdemokratene dro på dragejakt.

Kommentar: Manglende kraftledninger innenlands er det lite oppmerksomhet rundt. Det er den glemte strømkrisen