Kjersti Misje Østbakken

Norge er blant verdens mest likestilte land.

Kvinner har høy yrkesdeltakelse, høyere utdanningsnivå enn menn og større innflytelse i arbeidslivet enn noen gang tidligere. Likevel jobber kvinner og menn fortsatt i stor grad i ulike yrker.

Mange oppfatter dette som et paradoks og at kjønnsdelingen i seg selv er et signal om at vi ikke er så likestilte som vi tror. Sammenhengen mellom likestilling og kjønnsdeling er ikke nødvendigvis så enkel.

Historisk har de to til dels gått hånd i hånd.

For 70 år siden var en stor del av norske kvinner hjemmeværende. De arbeidet ulønnet i hjemmet. Da velferdsstaten ble bygget ut, ble mange av disse oppgavene flyttet fra familien til arbeidslivet.

Barnehager, skoler, eldreomsorg og helsetjenester skapte nye jobber og gjorde det mulig for flere kvinner å ta lønnet arbeid.

Resultatet var at kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet økte samtidig som likestillingen gikk framover. Arbeid som tidligere hadde blitt utført av kvinner i hjemmet, ble nå utført av kvinner i arbeidsmarkedet.

Sammen med Erling Barth og Liza Reisel har jeg undersøkt betydningen av nettopp denne overføringen av oppgaver. Yrkessegregering måles vanligvis blant personer med lønnet arbeid. I mange land utføres fortsatt store deler av omsorgsarbeidet ulønnet i hjemmet, og det arbeidet er sterkt kvinnedominert.

Ved å inkludere hjemmearbeidende som et eget «yrke» i beregningene, framstår derfor flere land som betydelig mer kjønnsdelte enn statistikken ellers tilsier. Vår forskning viser også at sammenhengen har et knekkpunkt.

Når kvinners yrkesdeltakelse øker fra et lavt nivå, øker den målte kjønnsdelingen først. Når yrkesdeltakelsen blir høy nok, snur utviklingen, og kjønnsdelingen begynner å falle. Vi kalte dette likestillingskneika.

Våre funn utfordrer dermed en utbredt forestilling om at den høye kjønnsdelingen først og fremst er et resultat av at velferdsstaten har «låst» kvinner og menn inn i ulike yrker.

Utbyggingen av velferdsstaten bidro riktignok til økt kjønnsdeling i arbeidsmarkedet, men den var samtidig en viktig forutsetning for den sterke veksten i kvinners yrkesdeltakelse. Kjønnsdelingen er derfor ikke baksiden av medaljen. Den er en del av veien mot et mer likestilt samfunn.

Når vi først har passert likestillingskneika, oppstår et nytt spørsmål: Hvorfor har kjønnsdelingen vist seg så vanskelig å redusere?

En viktig forklaring er utdanningsvalgene. Vi har tidligere vist at 80 prosent av kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet kan knyttes til at jenter og gutter fortsatt velger ulike utdanningsløp. Derfor er det naturlig at mye av innsatsen har vært rettet mot å påvirke ungdoms valg.

Problemet er at den strategien nødvendigvis virker langsomt. Vi har i dag cirka 2,9 millioner sysselsatte i Norge, og et årskull i yrkesaktiv alder er på cirka 60-70 000 personer.

Det betyr at vi bytter ut om lag to prosent av arbeidsstokken hvert år. Full utskifting tar godt over 40 år.

Store endringer i unges utdanningsvalg endrer derfor kjønnsdelingen lite fra år til år rett og slett fordi det omfatter en liten andel av de sysselsatte.

Og selv om utdanningsvalg forklarer mye av kjønnsdelingen, er de ikke hele forklaringen på hvorfor den består. Vi må også se på hva som møter dem som velger utradisjonelt når de kommer inn i arbeidslivet. Forskning fra Fafo har vist hvordan forhold på arbeidsplassen former kjønnsdelingen i arbeidsmarkedet.

Et viktig funn er at arbeidsgivere generelt mener at kjønnsblandede arbeidsmiljøer er et gode, men i ansettelsesprosesser veier det tungt at den nyansatte skal passe inn i miljøet. Da leter man i praksis etter noen som ligner på dem som allerede er der.

Og slik kan kjønnsdeling opprettholdes uten at noen egentlig ønsker det.

For en mann i et kvinnedominert yrke, eller en kvinne i et mannsdominert yrke, kan arbeidsvilkår, arbeidsplassens organisering, arbeidsmiljø og kultur få betydning for om man blir værende i yrket eller søker seg bort.

Vi må derfor også spørre hvordan arbeidslivet – og kanskje spesielt arbeidsplassen – bidrar til å opprettholde eller bryte med de mønstrene som allerede finnes.

Det er et spørsmål som blir stadig viktigere i et arbeidsmarked der mange virksomheter strever med å rekruttere og beholde folk.