Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

Det er selvsagt ingen som ønsker at yrket deres skal være lavtlønnet. Alle mener at de selv fortjener mer i lønn. Alle som snakker på vegne av en yrkesgruppe vil hevde at lønnsnivået deres burde være høyere enn det er.

Men med mindre alle yrker skal tjene like mye, vil noen yrker alltid være de lavest lønnede. Det er ikke politikk, bare matematikk.

Så da har vi følgende utfordring: Ingen har lyst til å være nederst på lønnsstigen, men noen må være det likevel. Sånn er systemet.

Det som er politikk, er hvilket nivå de lønningene som til enhver tid er lavest, skal ligge på.

Hvor mye lavere skal lønna til de som tjener minst være, sammenlignet med lønna til de som tjener gjennomsnittlig og med lønna til de som tjener mest?

I veldig mange land overlates dette til «markedet». Det er selvsagt også et politisk valg å gjøre det. Resultatet du får, vil som regel være at nivået på de høyeste lønningene øker, og at nivået på de laveste lønningene faller.

Det skjer med andre ord to ting. Forskjellene blir større, men de med lavest lønn tjener også mindre i absolutte kroner. Hvis vi igjen bruker stigen som bilde, vil de som allerede er høyt oppe, klatre enda høyere. I tillegg vil de som står på de nederste trinnene måtte gå enda lenger ned.

Typiske yrker som er lavtlønnede over hele verden, finner du i privat tjenesteyting som kan gjøres uten store krav til utdanning eller språk. Fylle på hyller i butikken, grave ei grøft, åpne og lukke en bom, selge en hamburger over disk.

Jobber du i et slikt yrke, vil du høyst sannsynlig få et høflig avslag hvis du krever et skikkelig lønnsløft for deg personlig. Jobben i seg selv er viktig, men det er ikke viktig for arbeidsgiveren din at akkurat du utfører den.

Dermed ender alle som jobber med for eksempel å selge hamburgere over disk, med lave lønninger. Hvis markedet får bestemme.

Et bedre alternativ er å si som følger: Det er greit at denne jobben skal ha lavere lønninger enn de fleste andre jobber. Men alle som har denne jobben skal ha ei lønn det går an å leve av.

Det er det vi gjør i Norge og slik har vi endt opp i den paradoksale situasjonen at du kan leve av å selge hamburgere over disk i Norge, men ikke i hamburgerens hjemland.

Slike tjenestejobber er relativt like over hele verden. Men lønningene varierer enormt. Jobber du med å lempe bagasje på en flyplass i Norge, tjener du neppe fett, men du kan ha et normalt liv. Forsørge deg selv og familien. Ta fri. Dra på ferie.

Har du den samme jobben i land som er annerledes organisert, må du kanskje ha to jobber bare for å få endene til å møtes.

En norsk frisør kan dra på ferie til Syden. En gresk frisør kan neppe dra på ferie til Norden. Lønna strekker ikke til.

I Norge har vi verdens høyeste laveste lønninger. Det er et tegn på sivilisasjon. På at vi erkjenner at det alltid vil være yrkesgrupper som tjener minst. Derfor handler det om å sørge for at det lønnsnivået er høyt nok.

Høyt nok til at de som gjør disse helt nødvendige jobbene kan ha gode, verdige liv.