Margrethe Ollendorff Lien, konsernsjef Feiring

«Det grønne skiftet har kanskje kostet mer enn det har smakt». Slik oppsummerte Hans-Erik Becker konkursen i entreprenørselskapet Becker, som han eier. 

Becker satset på grønn teknologi og måtte betale dyrt. I en økonomisk presset bransje har det for mange blitt uforsvarlig å satse på grønne løsninger - miljøet er og blir den store taperen.

Nylig etterlyste NHO-sjef Ole Erik Almlid et grønt hurtigtog, etter å ha lagt fram en ny rapport fra Boston Consulting Group om status på den grønne omstillingen.

Mens Danmark, Finland, Sverige, Tyskland og Storbritannia har redusert klimautslippene med 35–49 prosent siden 1990, har Norge bare klart 5 prosent. Målet var 55.

Norge vil aldri nå sine klimamål uten hjelp fra industrien. Men vi trenger forutsigbarhet. Per nå mangler krav som monner, støtteordninger og ikke minst betalingsvilje hos både private og offentlige utbyggere.

Fra og med i år skal miljø vektes 30 prosent i offentlige anbud, men i vår bransje handler kravene fortsatt mest om hva som er lettest å måle – og ikke hva som vil kutte mest utslipp, øke konstruksjonens levetid eller bedre ressursutnyttelsen.

Den største effekten på utslippene i et byggeprosjekt er som regel ikke det som skjer på byggeplassen, men der materialene og råstoffene produseres. Likevel er det kort reisevei som prioriteres.

For oss som driver med stein betyr det at det lønner seg å sette opp et mobilt knuseverk nærme prosjektet drevet på diesel, fremfor å produsere steinen direkte i et av bruddene våre der vi produserer elektrisk. Skal vi kutte CO2 må avtrykket på hele leveransen vektes.

Støtteordningene vi har i dag er uforutsigbare. For eksempel koster det to til tre ganger mer å kjøpe lastebiler og anleggsmaskiner som går på fornybar kraft, likevel kuttet Enova støtten til biogasskjøretøy nærmest over natta og endret støtteordningen til el-kjøretøy.

I tillegg stiller det offentlige krav om maks ett ledd underentreprenør som hindrer at vi kan dele bilpark, som gjør at alle må gjøre investeringer i stedet for at vi kan leie inn ledig kapasitet fra hverandre. I nedgangstider er industrien og byggebransjen utsatt, da sier det seg selv at man ikke kan prioritere store summer på en omstilling man ikke kan garantere vil lønne seg.

Nesten ingen av våre kunder, eller deres kunder igjen, etterspør at vi skal levere mest mulig miljøvennlig. Bestillerne i byggenæringen følger bare opp de minimumskravene de er pålagt, og lite eller ingenting ut over dette.

Miljøvennlige løsninger er ellers bare interessant om det også er rimeligere. Så lenge etterspørselen ikke er der, er det vanskelig å forsvare de grønne investeringene.

Becker investerte i elektrisk drevne anleggsmaskiner og lastebiler og fikk smertelig erfare at det som er riktig for miljøet, ikke nødvendigvis er lønnsomt for bedriften. Ny teknologi og arbeidet mot en utslippsfri byggeplass får konsekvenser for fremdrift.

Samtidig som Oslo kommune sier de skal satse på miljø og klima, og smykker seg med titler som miljøhovedstad, er det ingen forståelse for at fremdriftsendringer kommer i en overgangsfase fra fossilt til fornybart. De trenerer betaling, har skyhøye dagsmulkter og nekter å godkjenne fremdriftsendringer som er dømt til å komme. Det ble til slutt spikeren i kista for Becker.

Skal vi fortsette å rope for døve ører om hva som er mest miljøvennlig og gjøre grønne investeringer som ikke kreves av oss, eller skal vi tilpasse oss de snevre kriteriene vi faktisk blir målt på?

Enn så lenge står bransjen vår noe rådville på perrongen, uten billett til noe hurtigtog. Per i dag er det vanskelig å se at det skal være verdt reisen når billetten rett og slett er for dyr i en økonomisk presset situasjon.

Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 10. januar i år.