Martin Benoni Flyvholm

Innlegget er skrevet som privatperson, og meningene som uttrykkes er mine egne, ikke arbeidsgivers.

Slik jeg tolker debattinnlegget til lederne i Alcoa og Elkem, er deres primære behov lave og stabile strømpriser som sikrer at eksisterende anlegg forblir lønnsomme.

Uten dette tvinges de til nedleggelse.

De ønsker altså ikke nødvendigvis mer kraftproduksjon fordi de selv skal øke forbruket, men fordi de ser det som en trussel at annen industri med høyere betalingsvilje presser prisene opp.

Logikken deres virker å være at langsiktige avtaler med nye vindparker skal sikre dem billigere strøm og samtidig «spare» vannet i magasinene til det ikke blåser. Deres industriprosesser krever imidlertid stabil grunnlast, noe vindkraft i seg selv ikke leverer.

Påstanden deres er at vindkraft, i samspill med vannkraft, skal skape et overskudd som presser prisene ned igjen.

Denne tankegangen har imidlertid flere fundamentale svakheter.

For det første: For at andre aktører skal kunne koble seg på og bruke opp dagens energioverskudd, kreves det effektoppgraderinger på vannkraftverk og massiv utbygging av strømnettet. Effektoppgraderinger gir minimalt med ny kraftproduksjon.

For at disse investeringene skal bli lønnsomme for kraftselskapene, må de ta seg bedre betalt for effekten de leverer i timene det er vindstille.

I et marked der aktører som datasentre har langt høyere betalingsvilje enn tungindustrien, vil prisen i de vindstille timene presses kraftig opp. Hvis Alcoa og Elkem ikke tåler disse pristoppene, står datasentrene klare til å overta nettkapasiteten med glede.

Økt nettkapasitet til andre regioner, og spesielt mot Europa, vil forsterke dette. Europa har en enorm betalingsvilje for balansekraft når det ikke blåser. Da får fyllingsgraden i norske vannmagasiner langt mindre betydning for prisen; det er det europeiske markedet som setter prislappen.

For det andre risikerer industrien å låse seg til ugunstige priser.

Mens Alcoa og Elkem betaler en fast avtalt pris til vindparken, vil konkurrenter uten slike avtaler kunne nyte godt av tilnærmet gratis overskuddskraft i markedet når det blåser som mest. Samtidig vil Alcoa og Elkem være nøyaktig like eksponert for de ekstreme pristoppene når vinden løyer.

Regnestykket går heller ikke opp. Kostnadene for vindkraft har steget 30–40 prosent de siste fem årene. I England ligger garantiprisen for landbasert vind nå rundt 1 kr/kWh i 20 år.

Selv om vi i Norge har bedre vindressurser og kan produsere 20–40 prosent billigere, snakker vi fortsatt om en produksjonskostnad på 60–80 øre/kWh. Dette er før man legger til premiumprisen man må betale vannkraftverkene for balansekraft.

Kjære Alcoa og Elkem: Dere er viktige for Norge og Europas forsyningssikkerhet. Dere trenger lave, forutsigbare strømpriser, men dette kan kun løses gjennom politiske vedtak.

Så lenge norsk politikk er at strømprisen skal ligge tettest mulig opp mot europeisk markedspris, og nettet bygges ut for å maksimere flyt mellom land og regioner, vil den kraftkrevende industrien tape.

Skal tungindustrien overleve, har vi to valg:

Politisk kontroll: Vi må definere strøm som en kritisk samfunnstjeneste og ta politisk kontroll over prissettingen for den industrien vi vil beholde.

Bak måleren: Vi må legge til rette for kraftproduksjon som er øremerket spesifikk industri, beskyttet mot det europeiske markedet og prissmitte.

Uten et politisk skifte i hvordan vi forvalter kraften, vil en massiv vindkraftutbygging kun bli en dyr vei mot en uunngåelig nedleggelse for kraftkrevende industri.