Christer M. Lundberg

Dette er et innlegg jeg aldri trodde jeg skulle skrive. Strengt tatt er det en mening jeg aldri trodde jeg kunne stå inne for.

Nå er det en gang slik at de som merker konsekvensene av streiken mest, er foreldre, besteforeldre, venner og deres arbeidsgivere.

Våre ansatte ønsker å jobbe, men de vil ha en anstendig pensjon. Vi ønsker å drive barnehage med høy kvalitet og fornøyde ansatte, men PBL mener det er for dyrt. Det kan godt være – men ingen kan fortelle oss hvor dyrt det blir for Eplehagen barnehage eller andre enkeltstående barnehager.

Vi har prøvd å finne ut av dette på egen hånd, samtidig som vi har organisert gratis og sterkt begrenset barnepasstilbud med de få ansatte som ikke er i streik.

Vi har pratet med PBL, fellesordningen for privat AFP, og alle andre som vil lytte.

Vi er en ideell foreldreeid barnehage, og har samtidig forsøkt å jobbe fulltid og møte egne og arbeidsgivers kvalitetskrav, mens vi passer egne og hverandres barn.

Paradokset er at Eplehagen barnehages økonomi for en gangs skyld går så det suser. Vi sparer mye mer i lønnsutgifter enn vi taper i foreldrebetaling. Dette er penger vi kan bruke på barna når streiken en gang er over. Likevel må vi kanskje tape denne gevinsten for å få tilbake hverdagen.

Streiken svir for oss, men ikke økonomisk. Tenk hvor mye penger de store kjedene sparer disse ukene.

I bytte mot mindre penger lover eierstyret i Eplehagen barnehage å ikke permittere de som er igjen på våre lønningslister. Vi ønsker kun å oppnå at partene kommer tilbake til forhandlingsbordet, og at de blir der til de er enige.

Jeg trodde aldri jeg skulle si det, men vær så snill å gi oss mindre penger. Nå.

Innlegget var først publisert i Fædrelandsvennen