Josephine Ifeyinwa Mathisen

Hvordan kan vi i Nav hjelpe flere arbeidssøkere med flyktning- og innvandrerbakgrunn inn i varig arbeid? Hva med de som har helseproblemer? 

Jeg ser i mitt daglige arbeid som saksbehandler i Nav at mange møter høye terskler inn til arbeidslivet. Særlig gjelder det innvandrere og flyktninger fra ikke-vestlige land som har helseproblemer. Begrepet «helseproblemer» kan omfatte et sammensatt årsaksbilde.

Spørsmålet er hvordan vi kan gjøre tersklene lavere, og hvilke faktorer som er viktigst for at innvandrere og flyktninger med ikke-vestlig bakgrunn skal komme ut i varig arbeid.

Vi kan tenke oss en fiktiv person som kommer til oss og hvordan vi burde hjulpet henne: Ramotui er 47 år og har bodd i Norge i 12 år. Ramotui kan litt norsk og hun har ingen utdanning fra Norge. Hennes hovedinntekt består kun av økonomisk sosialhjelp. Hun har helseutfordringer og har tidligere mottatt arbeidsavklaringspenger. Hun er ferdig avklart mot arbeid, og arbeidsavklaringspenger er stanset. Ramotuis lege mener at hun delvis klarer å være i aktivitet/arbeid, hun har deltatt på ulike Nav-tiltak, men har hatt en del fravær fra tiltakene på grunn av dårlig helse. I tillegg til helse har Ramotui andre utfordringer som språk og manglende utdanning fra hjemlandet. Hun sier i samtale med Nav at hun ønsker å jobbe. Ramotui har i mange år drevet systue i sitt hjemland. Hun hadde inntekt fra dette til å kunne leve av det i hjemlandet.

Navs ansvar og oppgaver består av å få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. Nav skal bidra til selvhjulpenhet blant sine brukere. Likevel finnes det mange langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp. Som sosialkonsulent etter sosialtjenesteloven møter jeg mange ikke-vestlige innvandrere som står utenfor arbeidslivet og som mottar sosialhjelpsytelser fra Nav. Det rapporteres at innvandrere og flyktninger med ikke-vestlig bakgrunn har mer begrenset tilgang til arbeid enn andre grupper, de er overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken og de blir sittende fast over lang tid i velferdsordninger (Håpnes og Berg, 2004; Marthinsen og Skjefstad 2007).

Sytte (2001) skriver at mange innvandrere og flyktninger har blitt avhengige av offentlige ytelser, og de trenger bistand til å bryte ut av denne avhengigheten. Med bakgrunn i mine observasjoner som saksbehandler mener jeg at det er årsaken til avhengigheten og mulige veier ut av denne som bør diskuteres.

Avhengighet av offentlige ytelser synes til dels å oppstå etter flere års botid i Norge. Bratsberg med flere (2011) fant i sin undersøkelse at arbeidsinnvandrere er yrkesaktive i 10–12 år etter ankomst til Norge før de faller ut av arbeidslivet.

Jeg erfarer i likhet med Bratsberg at noen av personene jeg følger opp har vært i arbeid før de blir arbeidsledige. Avhengigheten kan være individbestemt som analfabetisme, manglende yrkeskompetanse eller sykdom og /eller situasjonsbestemt som kulturelle normer, forventninger i familie eller omgangskrets og språk.

Migrasjon som kontekst

Migrasjon er konteksten for denne artikkelen. Innvandrere og flyktninger gjennomgår en del faser i det nye landet de ankommer. Ifølge Skytte (2001) opplever innvandrere og flyktninger faser med dekompensering eller krise og faser med transgenerasjonsfenomenet etter ankomst til Norge. Kulturer og holdninger endres og det skapes nye identiteter i fasene. I tillegg beveger personer seg mellom fasene ut fra stadiet i livet og situasjoner de befinner seg i. Jeg erfarer blant personene jeg følger opp at noen fortsatt er i bevegelse mellom migrasjonsfasene etter mange års botid i Norge.

Maximova-Mentzoni (2019) skriver at kulturforskjeller som språk, religion, kommunikasjonsmåte og ulike forventninger gjør det vanskelig for innvandrere å være lenge i arbeid. Jeg observerer i tillegg at dårlig helse, krav fra arbeidsgiver og vanskelige familieforhold gjør det vanskelig å være i arbeid eller aktivitet. Jeg har i mange tilfeller stilt meg spørsmål om hvordan hverdagsaktivitet, helse og familieforhold var før personene ankom Norge og når disse forholdene begynte å påvirke deltakelse i arbeid eller aktivitet.

Jeg møter mange barnefamilier i min jobb, og jeg er bevisst på at faktorer som familieforhold og barnesituasjon påvirker yrkesdeltakelse blant denne gruppen. Utdanning, arbeidstrening og språk er også viktige faktorer, men det jeg mener har størst betydning og påvirking for yrkesdeltakelse blant denne gruppen er helse.

Helse

Ifølge Løyland med flere (2010) har noen langtidsmottakere av økonomisk sosialhjelp komplekse helseproblemer knyttet til mental og somatisk helsetilstand, rusmiddelbruk og oppvekstvilkår. Psykiske og fysiske helseutfordringer blant innvandrere og flyktninger er et diskutert tema i fagfeltet. Dahl og Ahlberg (2005) mener at innvandrernes psykiske og fysiske helse er et sammensatt problem på grunn av migrasjon og deres posisjon i Norge. Helse og migrasjon er ifølge forfatterne årsaken til arbeidsløshet og mangel på sysselsetting. Blant denne gruppen er det ikke uvanlig at psykiske og sosiale problemer uttrykkes som kroppslige symptomer. I mange minoritetsgrupper snakkes det heller ikke om psykiske problemer fordi det er forbundet med en følelse av skam. Derfor kan det ta tid å koble den fysiske helsen til den psykiske helsen.

I min jobb må jeg ta hensyn til brukeres helse i alle stadier i oppfølgingsarbeidet, for eksempel under kartlegging før valg av et arbeidskvalifiserende tiltak, under arbeidstrening og i et arbeidsforhold.

For eksempel: Dersom det fremkommer under kartleggingen at brukeren på grunn av dårlig helse oppfyller vilkårene for å få ytelser fra Nav etter lov om folketrygd, skal det settes i gang en søknadsprosess. Når dårlig helse er tilstrekkelig dokumentert med en legeerklæring, og arbeidsevnen er prøvd ut på et avklaringstiltak eller arbeidsmarkedstiltak, skal jeg skrive en arbeidsevnevurdering når jeg skal bistå bruker videre i forhold til å søke uføretrygd. En arbeidsevnevurdering er et kartleggingsverktøy som brukes av Nav til å vurdere individets ressurser og begrensninger i forhold til arbeidsmarkedet og de kravene som arbeidsmarkedet stiller til individet.

I min jobb opplever jeg det samme som Heggebø med flere (2020): at over tid mottar mange langtidsmottakere av sosialhjelp uføretrygd på grunn av smerter og psykiske plager. Jeg finner det interessant at forfatterne hevder at mange som mottok uføretrygd kunne og ville jobbe til tross for at de ofte hadde smerter og slet med psykiske plager. Denne erfaringen har jeg hittil ikke gjort i min jobb.

Inkludering og tilrettelegging

Under kartlegging av en bruker kan det vise seg at dårlig helse skaper hindringer for å skaffe arbeid. Da er min jobb å vurdere om det kan tilrettelegges på arbeidsplassen for at brukere kan komme ut i arbeid. Ut fra mål om inkludering på arbeidsplassen har Nav en rekke tiltak og virkemidler for arbeidstrening og opplæring. I visse bransjer hvor det er stor etterspørsel etter arbeidskraft kan innvandrere og flyktninger med utdanning og arbeidserfaring fra hjemlandet ofte få lett inngang i det norske arbeidsmarked uten ekstra krav til tilleggskompetanse eller til språk. Men brukere jeg følger opp har ikke denne muligheten fordi de ikke har utdanning fra hjemlandet. For å gjøre dem attraktive i arbeidsmarkedet må jeg vurdere om de skal lære nye ferdigheter tilpasset etterspørselen fra arbeidsmarkedet. I samtale med brukere kartlegger jeg deres jobbinteresser før vi melder dem på et arbeidskvalifiserende tiltak.

Heggebø med flere (2020) fant i sin studie at langtidsmottakere av sosialhjelp uten helseplager hadde høyere deltakelse på tiltak enn de med psykiske plager og de som ofte hadde smerter. De fant også at de som deltok i arbeidsmarkedstiltak hadde høyest sysselsetting. Jeg erfarer at noen av brukere jeg følger opp har deltatt på ulike tiltak uten å nå målet om arbeid. Jeg erfarer at helseproblemer er grunnlag for fravær og frafall fra arbeidskvalifiserende tiltak. Det jeg opplever skaper ekstra utfordring i min jobb, er når lege og bruker er uenige om begrensninger i forhold til deltakelse på aktivitet.

Om det videre løpet etter deltakelse på kvalifiserende tiltak skriver Maximova-Mentzoni (2019) at noen får tilbud om deltidsstillinger eller midlertidige stillinger etter endt tiltak, mens andre går ikke ut i arbeid ved avslutning av tiltakene. Dette innebærer at tilsettingsforholdet etter hvert tar slutt, og brukeren kommer tilbake til Nav for å få hjelp. Forfatterne sier ikke noe om hvorfor dette er tilfellet. Jeg tenker at helseutfordringer kan være en viktig årsak, men det kan også være andre årsaker. Derfor mener jeg at oppfølgingsarbeidet ikke bør avsluttes etter endt kvalifiseringstiltak for denne gruppen.

Heggebø med flere (2020) skriver at langtidsmottakere av sosialhjelp ofte har problemer med å bli økonomisk selvhjulpne gjennom arbeidsinntekt fordi de har helseproblemer som kan være alvorlige og vanskelige å kombinere med inntektsgivende arbeid. De mener at arbeidsgivere vegrer seg mot å ansette personer med lav produktivitet på grunn av sykefravær eller hvor det er fare for at helsetilstanden blir dårligere.

Subjektiv verdighet i Nav

Subjektiv verdighet handler om personlige verdier, interesser og sosiale roller, og det omfatter deltakelse og det som er viktig for personen. Det kan tenkes at mestringsevne- og vilje blir større når det brukeren settes til å gjøre noe som har en personlig verdi og gir en opplevelse av verdighet (Bredland et al 2016).

Innvandrere og flyktninger som har svake ressurser og dårlig helse må gjennomgå tilpasning, tilrettelegging og læring av nye ferdigheter i tiden etter migrasjon. I tillegg endres roller og forventninger under migrasjonsprosessen. Derfor er det viktig at deres ønsker og forventninger i det nye landet kartlegges så tidlig som mulig i oppfølgingsløpet. Under kartleggingen forsøker man å finne ut hvem brukere er og hvem brukere ønsker å være etter migrasjon. For eksempel: Hva er viktig for brukere i hverdagen i Norge? Hva ønsker brukere å oppnå videre i Norge? Det er på denne måten jeg kommer inn på brukeres subjektive verdighet i min rolle som veileder og saksbehandler.

Det er krav om aktivitet for å motta stønad etter lov om sosialtjenesten i Nav. For mottaker av ytelser etter folketrygdloven er det krav om aktivitet for mottakere av dagpenger, tiltakspenger og arbeidsavklaringspenger. Dårlig helse gjør at aktivitetskravet er vanskelig å oppfylle.

På min arbeidsplass erfarer jeg at det utvikles nye tiltak og prosjekter for å inkludere brukere og deres familier som vi ser faller utenfor og der hvor vi ser det er behov hos flere brukere og deres familier. På generelt grunnlag gjøres det mye i Nav i forhold til å kvalifisere denne gruppen til å møte et arbeidsmarked i stadig endring. Jeg erfarer at for noen vil bistand fra Nav være nok for å komme ut i lønnet arbeid, men for andre blir veien til arbeidslivet lang på grunn av dårlig helse, hard konkurranse og krav fra arbeidsgivere. Mine observasjoner tyder på at Navs virkemidler bidrar til å gjøre brukere i stand til å møte krav fra arbeidsgiver etter endte tiltak, men at det er helseproblemene som avgjør om tiltaket blir gjennomført og videre fungering i arbeidslivet.

Kartlegging krever tid

Jeg mener at dersom man skal få kunnskap om brukers subjektive verdighet kreves det grundig kartlegging og oppfølging over flere år for noen av mine brukere. Til tross for fokuset på aktivitetskrav i Nav har mange brukere hyppig frafall fra tiltaksdeltakelse. Da lurer man på om dette kan forklares med at brukere mangler mestringsevne og vilje til å delta, eller om det handler om at tiltakene som velges ikke korresponderer med personlige verdier og interesser hos brukere. Spørsmålet er også om det er helseproblemer som hindrer deltakelse, noe som er mitt standpunkt.

Men hvis man hevder at dårlig helse er hovedårsak til lav deltakelse, rimer det dårlig med det Heggebø med flere (2020) fant i sin studie, nemlig at en del av de som er innvilget uførestønad sannsynligvis kan jobbe. Som skrevet ovenfor kan det ta flere år å avdekke helseproblemer og riktig aktivitet som passer til denne gruppens subjektive verdighet. For å gjennomføre en vellykket kartlegging kreves det at saksbehandler har tid og kompetanse.

Det er mange som lykkes i å få jobb etter bistand fra Nav. Jeg mener at det kan være interessant å undersøke hvor lenge de som lykkes i å få heltidsstillinger står i et arbeidsforhold før de igjen må henvende seg til Nav på grunn av dårlig helse.

Mazimova-Mentzoni (2019) fant at de som fikk tilbud om midlertidig tilsetting og deltidsstillinger etter endt kvalifiserende tiltak henvendte seg tilbake til Nav. Jeg mener at ettersom denne gruppen fremstår som overrepresentert i sosialhjelpsstatistikken, kan de med jobbtilbud tilbys en annen form for oppfølging. Det ville være et godt grep å fortsette oppfølgingen etter tilsetting med tanke på å hindre at brukere med helseproblemer faller ut igjen.

Vi kunne forsøke å identifisere begrensninger som kommer av helse slik at det blir satt inn tiltak så tidlig som mulig. Istedenfor å avslutte oppfølgingen etter endt tiltak kan det være grunn til å fortsette med oppfølgingen der man vet om helseutfordringer.

Vi må tenke nytt

Mange i denne gruppen brukere, altså innvandrere og flyktninger som ikke klarer å komme i jobb, oppfyller ikke kravene for å motta trygdeytelser på grunn av arbeidsledighet eller dårlig helse. Det er behov for nytenking og en annen tilnærming for å bistå denne gruppen til selvhjulpenhet. Dette vil kreve større ressurser og mer innsats av Nav, men jeg mener det vil gi god gevinst.

Ved å kartlegge hvilke hverdagsaktiviteter innvandrerne og flyktningene hadde før de kom til Norge kan vi få verdifull informasjon om deres aktiviteter, interesser og hva de mestrer samt brukerens oppfatning av egen subjektive verdighet. Grupper av brukere med sammenlignbar bakgrunn kan eventuelt delta sammen i program i regi av Nav som kan kvalifisere til arbeid som passer til den enkeltes forutsetninger. Kanskje kan brukere i denne gruppen etablere sin egen arbeidsplass basert på de hverdagsaktivitetene de hadde før ankomst til Norge der det er aktuelt. Jeg lurer også på om dette er noe Nav kan bistå med. Slik kan vi bidra til økt mestringsfølelse og motivasjon hos brukere som har dårlig helse, men ønsker å jobbe.

Tilbake til vår fiktive person Ramotui som var ferdigavklart mot arbeid. Selv om helsa skaper hindringer for hva hun kan gjøre av aktivitet kan kreativ tenkning hjelpe henne videre i arbeidslivet. Uten ekstra innsats og hjelp ville Ramotui fortsatt hatt behov for sosialhjelpsytelser til sitt livsopphold og hun ville blitt en del av sosialhjelpsstatistikken.

Ramotui kunne fått støtte fra Nav til å gå på etablererskole for å gi henne oversikt over regelverket for å etablere eget firma. Nav kunne også bidratt med direkte finansiering i form av dekning av levekostnader i de to første driftsårene og risikolån til investeringer. Dette kunne gitt Ramotui selvtillit og tro på at hun kunne starte en egen liten bedrift. Etter ett år kunne hun for eksempel hatt kontrakter om reparasjoner av arbeidsklær for både byggefirma og hjemmetjenesten i kommune. Vi kan også tenke oss at Ramouti i sitt andre driftsår til og med kan ansette en medhjelper i sin lille bedrift.