Eirik Bergstedt

Kriminalomsorgen ligger per juli an til et merforbruk på om lag 205 millioner kroner i forhold til periodisk budsjett, og samtlige regioner synes å styre mot merforbruk i 2026.

Situasjonen bør utløse langt mer enn bekymring. Den bør utløse handling.

Når lokalt nivå, år etter år har tilpasset virksomheten til stadig strammere økonomiske rammer, er tiden overmoden for å stille et grunnleggende spørsmål:

Hvor er den strategiske planen for å tilpasse også regionalt og sentralt nivå til den økonomiske virkeligheten?

Lokalt nivå har omstilt i årevis

Kriminalomsorgen står i en alvorlig økonomisk situasjon. Dersom utviklingen fortsetter, risikerer vi at 2026 blir året hvor avstanden mellom oppgaver, struktur og tilgjengelige ressurser blir så stor at dagens styringsmodell ikke lenger kan opprettholdes uten vesentlige endringer.

Det mest bekymringsfulle er likevel ikke merforbruket alene. Det mest bekymringsfulle er den manglende synligheten av en overordnet strategisk plan for hvordan etaten skal bringes tilbake i økonomisk balanse.

Fengslene og friomsorgskontorene har gjennom en årrekke vært nødt til å korrigere virksomheten etter stadig strammere økonomiske rammer. Lokale ledere har redusert bemanning, holdt stillinger vakante, omorganisert, effektivisert, utsatt tiltak og kontinuerlig vurdert hvordan oppgavene kan løses med færre ressurser.

Dette er strategisk ledelse i praksis. Det handler om å ta ansvar for sammenhengen mellom oppgaver, inntekter og utgifter – også når valgene er krevende og upopulære.

Samtidig har lokalt nivå gjennomgått betydelige strukturelle endringer. Siden 2017 er 11 fengselsenheter lagt ned. Flere hundre ansatte og innsatte har blitt direkte eller indirekte blitt berørt av endringene.

Lokalt nivå har med andre ord ikke sittet stille i båten. Tvert imot. Det er førstelinjen som over lang tid har båret en betydelig del av konsekvensene av effektivisering, økonomiske innstramminger og strukturelle endringer.

Da må det være legitimt å stille spørsmålet: Hvor er den tilsvarende strategiske tilpasningen av regionalt og sentralt nivå?

Økonomisk ansvar gjelder hele styringslinjen

Økonomiregelverket og kravene til forsvarlig økonomistyring gjelder naturligvis ikke bare fengselsledere og ledere av friomsorgskontorer. Ansvaret gjelder hele styringslinjen – også regionene og Kriminalomsorgsdirektoratet.

Enhver ansvarlig ledelse må over tid tilpasse virksomheten til tilgjengelige økonomiske rammer. Dersom bevilgningene eller inntektene ikke dekker utgiftene, finnes det i prinsippet to løsninger: Bevilgningene og inntektene må økes, eller kostnadene må reduseres og virksomheten tilpasses. I praksis vil løsningen ofte være en kombinasjon.

Men det er vanskelig å basere en ansvarlig langsiktig strategi på en forventning om at staten skal tilføre stadig mer penger. 

Norge befinner seg i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Det er krig i Europa. Forsvaret skal styrkes kraftig. Den sivile beredskapen skal bygges opp. Samtidig skal staten finansiere helse, kommuner, politi, samferdsel, velferd og en rekke andre store samfunnsoppgaver.

Kriminalomsorgen må derfor være forberedt på at de økonomiske rammene også fremover vil være krevende. Å vente på at fremtidige statsbudsjetter alene skal løse de strukturelle utfordringene, er ingen strategi.

Det er heller ikke tilstrekkelig å avvente et oppdragsbrev fra Justis- og beredskapsdepartementet om pålagte strukturendringer som følge av Justiskomiteens Innstilling 194 S.

En slik tilnærming fremstår som passiv og preget av styring fremfor ledelse, hvor mulighetene til å ta initiativ og påvirke utviklingen, kan være begrenset.

Hvor lenge kan alle innsparingene tas i førstelinjen?

Dette bringer oss tilbake til et spørsmål jeg tidligere har reist: Er tiden kommet for en reell strukturdebatt i Kriminalomsorgen?

Gjennom mange år har betydelige effektiviseringskrav blitt håndtert der straffen faktisk gjennomføres – i fengslene og ved friomsorgskontorene.

Men på et tidspunkt når man en grense. Jeg mener grensen er nådd.

Når bemanningen blir for lav, handler ikke konsekvensene lenger bare om økonomi. Da handler det om sikkerheten til ansatte og innsatte, kvaliteten i straffegjennomføringen, rehabilitering, arbeidsmiljø og samfunnssikkerhet.

Erfaringene tilsier at vi nærmer oss et nivå hvor ytterligere effektiviseringskrav ikke lenger gir gevinster, men i stedet svekker organisasjonens evne til å levere på sitt samfunnsoppdrag. Konsekvensen er økt operasjonell risiko.

Denne risikoen materialiserer seg lokalt og må håndteres av den enkelte enhetsleder innenfor rammene av forvaltningsorganets ansvar.

Alle steiner på lokalt nivå kan ikke snus om igjen og om igjen i håp om at det denne gangen skal ligge penger under dem. Risikoen reduseres ikke ved slike prosesser, tvert imot.

Nå må også nivåene over førstelinjen vurderes

Dersom Kriminalomsorgen skal komme tilbake i økonomisk balanse, må hele organisasjonen være gjenstand for strategisk vurdering.

Det innebærer også å stille krevende spørsmål:

• Trenger Kriminalomsorgen dagens forvaltningsstruktur?

• Er arbeidsdelingen mellom direktorat, regioner og lokalt nivå optimal eller rett og slett utdatert?

• Kan administrative funksjoner samordnes? Kan oppgaver flyttes mellom nivåene?

• Kan teknologi og standardisering redusere administrative kostnader?

• Og bør vi på nytt diskutere om Kriminalomsorgen skal organiseres med tre forvaltningsnivåer, eller om en fremtidig modell med to nivåer vil kunne frigjøre ressurser nærmere straffegjennomføringen?

Dette er ikke spørsmål som bør oppfattes som angrep på medarbeidere ved regionalt eller sentralt nivå. Kriminalomsorgen har dyktige medarbeidere på alle nivåer.

Dette handler om noe annet. Det handler om organisering. Og organisering er et ledelsesansvar, på alle forvaltningsnivåer i organisasjonen.

Struktur må følge økonomisk virkelighet

Når 11 fengselsenheter har kunnet legges ned på under 10 år, må det også være mulig å diskutere strukturen på nivåene over fengslene og friomsorgskontorene.

Det kan ikke være slik at strukturendringer i praksis først og fremst skal gjennomføres der den operative straffegjennomføringen skjer, mens den overordnede forvaltningsstrukturen i langt større grad skjermes.

Dersom økonomien er så alvorlig som tallene nå indikerer, bør ingen organisatoriske nivåer være unntatt fra vurdering.

Jeg har tidligere tatt til orde for at man må våge å vurdere om regionstrukturen kan reduseres, om enkelte regionadministrasjoner kan legges ned, eller om oppgaver kan samles på en måte som frigjør ressurser.

Poenget er ikke at én bestemt modell nødvendigvis er den riktige. Poenget er at alternativet ikke kan være å la være å diskutere modellene.

En organisasjon som står overfor et strukturelt økonomisk problem, trenger strukturelle svar – Det er et strategisk lederansvar!

Ressursene må nærmere samfunnsoppdraget

Utgangspunktet for enhver omstilling bør være enkelt: Mest mulig av Kriminalomsorgens tilgjengelige ressurser må brukes der samfunnsoppdraget faktisk utføres.

Det er i fengslene og friomsorgen at straffen gjennomføres. Det er der ansatte møter domfelte og innsatte. Det er der sikkerheten skal ivaretas, tilbakeføring skal forberedes, risiko skal håndteres og kriminalitetsforebyggende arbeid skal gjennomføres.

Administrative nivåer er nødvendige for å understøtte denne virksomheten. Støtteapparatet kan aldri bli et mål i seg selv.

Derfor må også forholdet mellom førstelinjen og nivåene over førstelinjen kontinuerlig vurderes.

Ledelse handler også om å handle før krisen er et faktum

Kriminalomsorgen trenger mer ressurser. Det mener jeg det finnes gode argumenter for.

Men behovet for økte bevilgninger fritar ikke etatsledelsen fra ansvaret for samtidig å utvikle en organisasjon som er økonomisk bærekraftig innenfor de rammene Stortinget faktisk stiller til disposisjon.

De to diskusjonene må kunne føres samtidig. Vi kan argumentere politisk for mer penger – og samtidig stille krav om bedre ressursutnyttelse og strukturelle tilpasninger.

Det er nettopp dette lokalt nivå har vært nødt til å gjøre gjennom mange år. Nå må det samme prinsippet gjelde hele organisasjonen.

Når Kriminalomsorgen per juli ligger an til et merforbruk på rundt 205 millioner kroner i forhold til periodisert budsjett, samtlige regioner synes å styre mot merforbruk, holder det ikke å HÅPE på bedre økonomiske rammer senere.

Det kreves en plan. En plan med konkrete tiltak, økonomiske effekter, ansvar, tidsfrister og strukturelle vurderinger. Og den planen må omfatte hele Kriminalomsorgen – ikke bare fengslene og friomsorgskontorene.

Tiden for å hente ytterligere innsparinger fra førstelinjen er i ferd med å renne ut. Tiden for strategiske og strukturelle grep på regionalt og sentralt nivå er kommet.

Det handler ikke om å svekke Kriminalomsorgen.

Det handler om å sikre at mest mulig av de ressursene samfunnet stiller til disposisjon, faktisk brukes der straffen gjennomføres – og der risikoen for ansatte, innsatte og samfunnet håndteres hver eneste dag.