Ane Bamle Tjellaug

Den står midt på bordet hos Riksmekleren, rund og glinsende, med spisse smørkremtopper.

En mørkkledt representant fra Norsk Industri legger hodet på skakke, mens han lukker venstre øye og sikter med en kakespade. Den er utstyrt med spiss vinkel og millimetermål.

Når riksmekleren ser en annen vei, slikker Jørn Eggum seg diskret på håndbaken. Han rødmer lett når mekleren kommenterer spor i kremen.

LO-lederen sier det samme hvert år når lønnsforhandlingene nærmer seg: «Vi skal ha vår del av kaka. Så enkelt er det.»

Og når du tenker på at Jørn Eggum strekker seg over bordet for å gi lederen for Norsk Industri et saftig kakekrav, blir den såkalte kravoverrekkelsen plutselig hakket mer interessant.

Uenighetene starter antakelig allerede ved kakevalget.

Norsk Industri vil ha høy marsipankake, dynket i konjakk, med roser og løkkeskrift, som inntas med en kakegaffel av sølv.

LO vil ha langpannekake med kokosstrø servert på en krøllete First Price-serviett. Eller vaffel, for de er umulige å dele i småbiter.

Det har blitt lite glasur på LO de siste åra. Eierne har tatt en større del av kaka, og nå er LO sugne på sukker. De krever at arbeidsfolk skal få mer kake, og at alle skal dele den samme kaka.

Samtidig går diskusjonen om hvor mange kaker det egentlig bør være, hvem som skal dele hvilke kaker og om kakene egentlig burde være større.

Det finnes antakelig også et krav om et glutenfritt alternativt, uten nøtter og med laktosefri krem.

Å være en del av frontfaget, betyr egentlig bare å stå først i køen til kakebordet. Og for forhandlingsdelegasjonen fra Fellesforbundet kan det nok bli vanskelig å holde fingrene av kakefatet når meklinga drar seg til utover natta.

Da kan det være greit å vite at inni kaka ligger en fil, som de kan bruke på dovinduet inne på Riksmeklerens kontor hvis situasjonen blir skikkelig desperat.

For hvem bryr seg vel om folk flest vil ha mer penger til strøm, grovbrød og laksefilet?

De kan jo bare spise kake.