Jon Oddvar Holthe

Hvis Kommunekommisjonen får viljen sin, betyr det i praksis færre nasjonale garantier, færre øremerkede midler og større forskjeller mellom kommuner.

Forslagene fra Kommunekommisjonen viser tydelig retningen.

Øremerkede tilskuddsordninger som har bidratt til å sikre kvalitet og likeverd i skolen, anbefales fjernet eller innlemmet i kommunenes frie inntekter.

Det gjelder blant annet tilskudd til skolebibliotek og bøker, innkjøp av fysiske lærebøker, veiledning for nyutdannede lærere og utstyr og læringsarenaer på 1.–10. trinn.

Det håper vi et flertall av partiene på Stortinget setter en stopper for.

I samme spor ligger også tilskudd knyttet til fag- og yrkesopplæring, som ordninger for flere læreplasser og fagbrev på jobb.

Regjeringen har med fullføringsreformen vært tydelig på at flere skal fullføre videregående opplæring og komme raskere ut i arbeid. Det er et mål det er bred politisk enighet om.

Nettopp derfor er det problematisk at virkemidlene gjøres prosjektbaserte og midlertidige, samtidig som de grunnleggende rammene rundt skole og opplæring svekkes.

Dette fremstilles som en tillitserklæring til kommunene. Realiteten kan bli en ansvarsfraskrivelse fra staten.

Når øremerkede midler forsvinner og nasjonale normer fjernes, blir skole og opplæring et lokalt budsjettspørsmål på linje med alle andre kommunale oppgaver.

I kommuner med god økonomi kan dette gi rom for prioritering. I kommuner med presset økonomi betyr det kutt.

Ikke nødvendigvis store og synlige kutt, men gradvise svekkelser: Litt større klasser, litt færre voksne og litt mindre oppfølging. Over tid blir forskjellene store.

Å gi kommunene frihet i en situasjon der mange allerede sliter økonomisk, er ikke å styrke lokaldemokratiet. Det er å skyve et nasjonalt ansvar nedover i systemet, uten å ta regningen selv.

Når staten samtidig forventer at kommunene skal levere både bedre skole, flere fagbrev og raskere overgang til arbeid, oppstår et åpenbart misforhold mellom mål og virkemidler.

Tilskuddene som nå foreslås lagt bort, har hatt en viktig funksjon nettopp fordi de har vært nasjonale.

De har sikret at elever, uavhengig av bosted, har tilgang til lærebøker, bibliotek, kvalifiserte lærere og yrkesopplæring med tilstrekkelig kvalitet.

Når disse erstattes med generell økonomisk frihet, forsvinner også garantien for at midlene faktisk brukes på skole og opplæring.

Konsekvensen er en mer tilfeldig skole og yrkesopplæring. Et system der elevenes muligheter i økende grad avgjøres av kommuneøkonomi og lokale prioriteringer, ikke av felles nasjonale mål.

Det er et klart brudd med den tradisjonen norsk fellesskole og yrkesutdanning er bygget på.

Fellesskolen ble ikke etablert fordi man manglet tillit til kommunene. Den ble etablert fordi man forsto at likeverd ikke oppstår av seg selv.

Det må sikres.

Velger staten å gi slipp på både normer og målrettede virkemidler, samtidig som ambisjonene om arbeid, inkludering og kvalifisering skrus opp, er det ikke fleksibilitet som vinner. Det er ulikheten.

Det er viktig å understreke at dette er forslag fra en regjeringsoppnevnt kommisjon – ikke vedtatt politikk. Arbeiderpartiet vil etter alt å dømme ikke gå inn for å vrake lærernormen slik Kommunekommisjonen foreslår.

Ifølge VG er det lite som tyder på at regjeringen vil følge anbefalingen om å fjerne normen.

Spørsmålet er ikke om kommunene fortjener frihet. Spørsmålet er om barn, unge og framtidige fagarbeidere har råd til at staten trekker seg unna ansvaret for likeverd i skole og opplæring.

Når frihet blir viktigere enn fellesskap, er det fellesskolen som står i fare.