Jørgen Bjørndalen, DNV og Asgeir Tomasgard, NTNU

Medlemmer av Kjernekraftutvalget

Vi har med en viss undring lest Martin Benoni Flyvholms kronikk, der han sier at Kjernekraftuvalget overser to avgjørende poeng og foreslår subsidiert kjernekraft som en løsning.

I det følgende kommenterer vi noen av hans påstander.

Flyvholm skriver at «For det første bygges så å si all ny kraftproduksjon i Europa i dag med støtteordninger.»

Vi tviler på at dette er en brukbar beskrivelse av Europa som helhet, men utvalgets mandat og analyse er spesifikt knyttet til kraftmarkedet i Norge hvor dette ikke er en passende beskrivelse.

Faktum er at det er ingen ordninger i dag som investorer kan søke på for å få offentlig støtte til kraftproduksjon. Vi har riktignok hatt en periode med elsertifikater, men ordningen er lukket.

Stortinget har også bevilget penger til havvind, men det er ikke etablert en ordning der aktører som vil bygge havvind kan søke.

Alle som planlegger ny vannkraft, opprustning av eksisterende vannkraft, ny vindkraft eller ny solkraft på land i Norge gjør dette uten å ha konkrete utsikter til offentlig støtte utover tillatelse

Flyvholm skriver videre at «For det andre er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomhet det samme som det beste valget for samfunnet».

Det er vi helt enige i og utvalget har derfor foretatt en konkret samfunnsøkonomisk vurdering, der vi tar hensyn til at kjernekraftverk ikke er som andre kraftverk, legger beslag på et lite areal, at levetiden forventes å være svært lang, at driftskostnadene kan forventes å være moderate, at produksjonen ikke er væravhengig og at kjernekraftverk har gode egenskaper for kraftsystemet.

Men slik kraftmarkedet og kraftsektoren generelt er organisert og regulert i Norge er det ikke spesielt stor forskjell på bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Flyvholm peker ikke på noen faktorer som endrer dette.

Flyvholm synes å basere sitt innlegg på en tese om at en tilbudsside med lave marginalpriser må føre til at prisene presses ned mot null, og at når nettleien nå er vesentlig over det han mener er produksjonskostnadene for kraft, skyldes dette at vi (uten at det er spesifisert hvem «vi» er) «bygger etter kortsiktige markedssignaler, ikke for samfunnets beste over tid».

Det er klart at dersom man mener at markedsverdien ikke er mer enn 15 øre/kWh både på kort og lang sikt, ville det være overraskende om noen bygget anlegg som hadde høyere forventet totalkostnad over dette nivået.

Vi mener at premisset for en slik forventning er galt – selv om kortsiktig marginalkostnad er null, kan langsiktig likevektspris bli høy dersom det ikke bygges ny produksjon i takt med at etterspørselen vokser.

Det faktum at det stadig bygges ny produksjonskapasitet i Norge, med LCOE langt over 15 øre/kWh – uten statsstøtte – tilsier at også investorer oppfatter verden på denne måten.

Vi kjenner ikke alle detaljer i grasrotinitiativet Energi for Alle, men med beskrivelsen som er gjengitt i kronikken foreslåes det, ifølge Flyvholm, en modell med gradvis utbygging av fem kjernekraftverk over en 40-årsperiode med statlige subsidier.

Som motytelse for disse statlige subsidier foreslås det innføring av en moderne hjemfallsrett. For oss er det vanskelig å se hva staten skulle kunne oppnå med å overta eier- og driftsansvar fra private dersom staten først har subsidiert private for å bygge anleggene.

Skal staten først gi milde gaver til private investorer, for deretter å overta ansvaret mot slutten av levetiden når vedlikeholdskostnadene presumptivt stiger kraftig?

Uansett var utvalgets mandat å vurdere forutsetninger som må være på plass for en eventuell fremtidig etablering av kommersiell og industridreven kjernekraft.

En løsning som skissert over faller ikke inn under den kategorien.