Kjell Werner

LO-leder Kine Asper Vistnes og NHO-sjef Ole Erik Almlid lover å forsterke samarbeidet.

Arbeidslivets fremste kamphaner, unnskyld uttrykket siden det jo dreier seg om en kvinne og en mann, sto side om side på scenen under årets NHO-konferanse.

De to snakket varmt om behovet for å slå kreftene sammen når det trengs. Nå er tydeligvis behovet for felles front i mange saker større enn på lenge.

Under fjorårets NHO-konferanse var det isfront mellom arbeidslivets mest sentrale aktører. Striden om sykelønnsordningen endte i steile fronter og knute på tråden. Daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik boikottet konferansen, og LO-familien demonstrerte høylytt utenfor. 

Men sluttprosessen med avtalen om inkluderende arbeidsliv kom etter hvert inn i et konstruktivt spor. Peggy Hessen Følsvik og Ole Erik Almlid kunne dermed ta hverandre i hånda og legge striden bak seg.

Og på årets NHO-konferanse synliggjorde Kine og Ole Erik at tonen dem imellom er god når de har en felles sak å kjempe. På forhånd hadde de to sågar stilt i fellesintervju med samme tema i både VG og Politisk kvarter. Budskapet var ikke å ta feil av.

Bakteppet til NHO-konferansen var naturlig nok vårt urolige verdensbilde med Russlands fullskalakrig i Ukraina og en uforutsigbar president i USA, som til og med har startet en handelskrig. For å nevne noe. 

«I en slik situasjon vil LO og NHO ta ansvar for å bidra til å finne overbyggende langsiktige løsninger for landet. Politikken kan ikke overlates til politikerne alene», sier LO-lederen.

Hun gjør det klart at trepartssamarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og regjeringen blir enda mer avgjørende i tiden framover.

«Det er en veldig fin tone mellom LO og NHO, og det er et grunnleggende ønske om å finne felles løsninger på tunge saker», sier NHO-sjefen. Han varsler et sterkere samarbeid mellom NHO og LO. Almlid poengterer at et slikt samarbeid også er i landets interesse.

Den gode tonen mellom LO og NHO er som musikk i mine ører. Trepartssamarbeidet er diamanten i den norske samfunnsmodellen.

Og jeg bruker bevisst bare fornavn på de to «kamphanene» i deler av denne kommentaren, for på den måten å understreke at isfronten har smeltet. Kine og Ole Erik har tydeligvis skapt god kjemi seg imellom på kort tid.

Samtidig er det en naturlov at partene har ulike egeninteresser i lønnsoppgjørene, spesielt i startfasen. Trusselen om streik er reell, men partene finner som oftest en minnelig løsning. Sykelønn og skatt er andre eksempler på at LO og NHO ikke er helt på lag.

På den annen side er det positivt at LO og NHO kan og bør gjøre samlet front i saker der deres medlemmer er på samme linje. Så langt har jeg registrert at LO og NHO har et felles ønske om å slå ring om EØS-avtalen og gi landet mer elektrisk kraft i ulike fornybare former. 

Begge parter har samtidig alt å tjene på at private bedrifter går godt. Forutsigbare rammebetingelser er i så måte viktig.

Historien har vist oss at det er lettere å få til omstilling når fagbevegelsen og arbeidsgiverne klarer å samarbeide om slike prosesser, lokalt som sentralt.

Men Kine og Ole Erik må konkretisere mer hva LO og NHO vil samarbeide sterkere om. De må avklare hvilken form dette samarbeidet skal få. Skal regjeringen også være med?

Spørsmålene er mange, og bordet fanger. Det er ikke nok med pene ord og en god tone.