Maja Sojtaric

I kommentarfelt, politisk retorikk, i avisspalter, i rettsdokumenter. Manifestet til terroristen ble aldri tabu. Det ble en bruksanvisning.

Norske minner etter 22.juli glipper. Hva det skyldes, er ikke lett å si. Kanskje er det bare den norske måten. Der man ikke skal dvele ved tap og sorg.

Kanskje er det mangel på begreper og ord. Vi har helt bevisst skrevet Anders Behring Breivik ut når vi minnes dagen der han drepte og lemlestet uskyldige barn og voksne.

Mange, også utenom de som ble direkte berørt, kvier seg til å bruke navnet hans. Andre bruker den formildende forkortelsen ABB. Så vidt jeg vet er det ingen i regjeringen som nevner ham med navn. Breivik har etter hvert blitt Terroristen i vår kollektive kommunikasjon. Med stor T.

De som trodde at 22. juli skulle føre til en fundamental endring i Norge, tok feil. I det store og hele har vi fortsatt med business as usual.

Jeg har ment at det var uklokt å viske hans navn ut etter 2011. Vi burde tålt raseriet og sorgen som fulgte med det navnet, bedre. 15 år etter er det fortsatt uklokt.

En del kriminologer vil sikkert også mene at det er lurt å ikke gi terroristene den berømmelsen de søker med sine handlinger. Det er en akademisk inngang som ikke fungerer.

Disse terroristene har allerede en opplevelse av overlegenhet, og en sosial kontekst som de tilhører. De søker ikke berømmelse hos oss. De får det uansett hos dem.

Breivik har bare blitt mer mystifisert og toneangivende.

Siden 2011 har Breiviks manifest fungert som en stafettpinne i et stafettløp av ekstremister, som sendes videre fra én terroristisk massemorder til den neste gjennom nettsamfunn, ifølge ekstremismeforsker J.M. Berger.

De har blitt et eget fagfelt i ekstremismeforskning.

– Alle som ser på 22. juli som en isolert hendelse som bare dukker opp én dag i året, er de samme folka som nekter å koble terroren til hvordan vi skaper samfunnet vårt resten av året, sa Kamzy Gunaratnam til Dagsavisen nylig. Hun er stortingspolitiker for Arbeiderpartiet, Utøya-overlevende og sint. Hun har helt rett.

Vi er et lite land, som ble utsatt for en stor brutalitet. Mange andre steder ville det vært noe som definerte nasjonal identitet.

I Norge ryddet vi opp gjennom rettsvesen, og la 22.juli igjen i historien. Den tas opp på merkedager. Vi burde lært av overlevende etter Holocaust. De vet at man må fortelle hele den ubehagelige historien gang på gang. Det er alltid noen som sover.

Det holder ikke å tro at sannheten vil bli husket. Man må jobbe mot krefter som vil viske den ut, hver dag. For de kreftene som virker imot sannheten, de har volden på sin side. Den må vi beskytte oss mot.

Ondskapen kan vinne. Fremveksten av høyreekstremismen i vesten fremstår som ustoppelig.

Tingene som man tidligere kun kunne lese i Anders Behring Breiviks knapt leselige ordsalat av et dokument, er nå blitt helt vanlige å ytre for veldig mange mennesker.

Det som var ansett å være uakseptabel ekstremisme i 2011, har blitt til tolerert retorikk knappe 15 år etter. Politiske partier som AfD i Tyskland, Reform i UK, MAGA-republikanere i USA har vokst samtidig som de har leflet ganske åpenbart med remigrasjon og sivilisasjonskrig i en eller annen form.

JD Vance, USAs visepresident, går aldri glipp av en anledning til å polarisere ordskiftet i Europa. Da rettssaken om Henry Nowaks drap pågikk tidligere i år i Storbritannia, skrev han på X:

«Henry Nowak døde på samme måte som en sivilisasjon dør, (…)

Han burde fortsatt vært i live i dag, og det ville han vært dersom de siste generasjonene av europeiske eliter hadde stått imot selvforaktens politikk og masseinnvandringen av migranter, hvorav mange forakter Vesten og menneskene som elsker det.»

Vance manet ikke til vold, riktignok, men han manet til «rettsskafen harme». Mot hvem? Migranter eller demokratisk valgte politikere?

Så langt gikk ikke den amerikanske visepresidenten. Men de dehumaniserende formuleringene, som fratar både migrantene og politikerne individuell verdi og menneskelighet for å polarisere, er et ekko av de konspirasjonsteoriene Breivik ble inspirert av.

Han mente også at den politiske ledelsen i et demokrati var forrædere i en antatt krig mellom sivilisasjoner. Det er også derfor han drepte unge idealister på Utøya.

Den verden Anders Behring Breivik ville ha, kan han være i ferd med å få. Vi kan behandle ham som et kasus, en anomali som skal anonymiseres.

Eller så kan vi ta i et tak. Ro, ro i rosetog.

Ideer er ikke udødelige. Tankegods er mulig å forkaste. Det er ikke en fysisk lov at Breiviks side skal vinne. I Norge er ytrehøyrepartier ubetydelige. I Norge går vi i tog for Tamima.

Men vi er fortsatt ikke helt våkne. Vi ser, men tåler, at høyre-ekstremisme har blitt normalisert de siste 15 årene.

Elon Musk, verdens aller rikeste mann med enorm påvirkningskraft gjorde nazihilsen for åpent kamera. Slik som Breivik gjorde nazihilsen i rettssalen.

Norges pensjonsfond må investere tungt i Musks Space X, skriver nestleder Trond Grande i en kronikk i E24. Han får det til å høres ut som en tvang. Men det er ren økonomisk pragmatisme. 

En ting er sikkert: Hadde vi vært et land vekket av 22. juli, hadde vi ikke klart å tåle å leve av avkastningen til SpaceX i fremtiden.

Men vi tåler.