For LO Konferansen Aker ASA, konserntillitsvalgt Ståle K. Johansen

Selv om det bredt politiske forliket om pensjonsreformen har blitt hyllet av flere som et steg mot en mer bærekraftig fremtid, er det viktig å vurdere de mulige negative konsekvensene.

For det første straffer reformen de som har hatt ujevn sysselsetting gjennom livet, inkludert de som har tatt tid ut av arbeidslivet for å oppdra barn eller ta vare på eldre familiemedlemmer. Mens reformen kan virke økonomisk bærekraftig på papiret, er det viktig å huske at økonomisk bærekraft ikke nødvendigvis oversettes til sosial rettferdighet.  

Slitertillegget er et viktig aspekt av pensjonsreformen som fortjener nøye vurderinger. Dette tillegget er ment å kompensere for de som har hatt fysisk krevende jobber og kanskje ikke er i stand til å jobbe til de når pensjonsalderen. Men det er bekymringer om at kriteriene for å motta slitertillegget kan være for strenge, og dermed utelukke mange av de som trenger det mest. 

For eksempel, hvis slitertillegget kun er tilgjengelig for de som har jobbet i fysisk krevende yrker i et visst antall år, kan det mulig utelukke de som har hatt en blanding av fysisk og ikke-fysisk arbeid gjennom livet. I tillegg kan det være utfordrende å definere hva som utgjør et ‘fysisk krevende’ yrke, og det kan være rom for skjønnsmessig vurdering som kan føre til urettferdighet. 

Videre, selv om slitertillegget kan virke som en god løsning på papiret, er det viktig å vurdere hvordan det vil bli finansiert. Hvis det kommer på bekostning av bedre tariffavtalt slitertillegg eller pensjonsavtaler, kan det være mindre fordelaktig enn det først ser ut. 

Det er også viktig å minnes at på 1990-tallet sto Norge overfor en av de mest betydningsfulle sosiale kampene i sin nyere historie – kampen for rettferdige pensjonsordninger. Arbeidstakere, fagforeninger og politiske grupperinger engasjerte seg i en bred diskusjon om hvordan pensjonssystemet skulle reformeres for å møte utfordringene med en aldrende befolkning og et skiftende arbeidsmarked.

Sentrale temaer i debatten inkluderte spørsmål om Avtalefestet pensjon (AFP), tilleggspensjoner, og ikke minst, retten til å gå av med pensjon ved en lavere alder enn tidligere. Mange arbeidstakere følte at de var i fare for å miste hardt opptjente rettigheter og fryktet for sin økonomiske sikkerhet i alderdommen. 

Streikene og demonstrasjonene som fant sted var et tydelig signal om misnøyen med de foreslåtte reformene. Det var en kamp for anerkjennelse av et livs arbeid og for en verdig tilværelse etter endt yrkeskarriere. Pensjonskampen på 1990-tallet var derfor ikke bare en økonomisk kamp, men også en kamp for sosial rettferdighet og respekt for den enkeltes bidrag til samfunnet.  

Til tross for forsikringer om en evaluering om 10 år og utvikling av en sliterordning, er nåtidens pensjonsforlik noe som vil ramme de mest sårbare i samfunnet.

LOs konsernfaglige samarbeid i Aker ASA gir sin støtte til demonstrasjonen mot endringer i pensjonsalderen.