Farukh Qureshi

500 koronavaksiner til eller fra eller høres kanskje uproblematisk ut, men det er ikke det. Regjeringens beslutning om å vaksinere stortingspolitikere har med rette ført til kraftige reaksjoner, og beslutningen er i strid med FHI sine anbefalinger. I godt over ett år har ansatte i helsevesenet, skole, barnehage, barnevern, politi, kriminalomsorg med flere, stått en særlig krevende situasjon med forhøyet risiko for smitte. Det handler om signal- og symbolikk.

Blant annet har stortingsrepresentantene Thorstein Tvedt Solberg (Ap), Maria Aasen-Svensrud (Ap) og Bjørnar Moxnes (R) meddelt at de vil takke nei til vaksine. Selvfølgelig vil ikke deres nei føre til noen forskjell for noen av de samfunnskritiske yrkesgruppene, men det er likevel av betydning. Akkurat slik regjeringens beslutning sender et signal, så gjør Solberg, Aasen-Svensrud og Moxnes sitt det samme. At andre stortingsrepresentanter velger å ta vaksinen er forståelig, og i prinsippet er jeg enig i at alle som får tilbud om vaksine bør takke ja.

Trude Basso, overlege ved St. Olavs Hospital, sier det veldig godt i en artikkel i VG: «Folk har akseptert at de må vente på å bli vaksinert fordi rekkefølgen har gitt mening for dem. Det gir mening at eldre og syke skal bli vaksinert først. Men dette gir ikke mening». Det er beskrivende for hvordan det føles, og det tiltres. Som tillitsvalgt og leder for Oslo fengselsfunksjonærers forening (NFF) bestemte jeg meg tidlig for å ikke fremheve viktigheten av at min yrkesgruppe skulle prioriteres i vaksinekøen. Det har handlet om at dette er en felles dugnad, vi står sammen i det og at vaksinefordeling har opplevdes som rettferdig, men samtidig at prioritering av min yrkesgruppe ville medføre at noen andre ikke vaksine tidlig nok.

Det til tross for at blant annet mine kolleger over tid har stått i krevende situasjon med forhøyet risiko for smitte. Vi har tatt imot innsatte med uavklart smitte, og senest i desember i fjor hadde vi et smitteutbrudd. Både ansatte og innsatte ble smittet. Det er to ting som er vesentlig. Det første at fengselsansatte ikke er helsepersonell, men er de som håndterer innsatte som er i karantene og smittet i det daglige. Det andre er belastning risikoen for smitte innebærer og at man i verste fall kan ende opp med å smitte sin egen partner og barn. I de verste periodene har kolleger, etter å ha jobbet på «koronavdelingen», måtte holde avstand til egne småbarn, som har hatt behov for omsorg og kjærlighet, for unngå å utsette de for smitterisiko. Andre kolleger har måtte avstå fra å møte sine egne foreldre for å ikke utsette de for smitterisiko.

Mine kolleger og andre samfunnskritiske yrkesgrupper i førstelinja kan ikke velge å ha hjemmekontor, ei heller hvem vi skal møte i jobbsammenheng. Avstandskravene er umulig holde, og selv om vi etter beste evne forsøker å ivareta smittevernet er det nok av eksempler på smittetilfeller som forekommet i helse, skole, barnehage og kriminalomsorgen til tross for det.

Regjeringen må gjerne fortsette å forsvare sin beslutning og videre late som om at reaksjonene er tullete, men det blir ikke bedre av deres spinndoktor forsøker å balansere reaksjonene med hevde at vaksinefordeling er forståelig og at en annen stortingsrepresentant skriver at vaksineringen vil «føles som en trygghet for de rundt meg». En stortingsrepresentant kan minimere smitterisikoen ved å selv ta grep, og med det ivareta tryggheten til de rundt seg.

Leger, sykepleiere, renholdere, portører, politi, skole- og barnehageansatte og fengselsbetjenter har ikke den samme muligheten. Ikke nok med at de utsetter selv for risiko, men også sine nærmeste på grunn av smitterisikoen på arbeidsplassen. Kanskje hadde regjeringens beslutning vært mer forståelig hvis regjeringen hadde tatt dette grepet for noen måneder siden, men akkurat nå fremstår beslutning som mildt sagt uklok.

Vi er et samfunn hvor vi står på lik linje med hverandre, men med denne vaksinefordelingen oppleves det ikke sånn. På vegne av mine kolleger og ansatte i andre samfunnskritiske yrkesgrupper er jeg både skuffet og sint og føler behov for å si ifra. Vet ikke om reaksjonene har gjort inntrykk på regjeringen, for inntil nå har arrogansen skint ganske godt. Min oppfordring er: lytt til reaksjonene og kom med en beklagelse – det vil være på sin plass.

Det kan også være et viktig signal og av symbolsk betydning. Det er viktig at vi står sammen i dette, både symbolsk og på ekte, gjennom (forhåpentligvis) den siste bakken.

Jeg vet hva jeg snakker om. Senest i dag har jeg sammen med gode kolleger utsatt meg og mine og de sine for økt smitterisiko. Vi har tjenestegjort ved «koronaavdelingen» – med påvist smitte og uten vaksine.