Jo Moen Bredeveien

Kommentator

Det var kanskje bare en tilfeldighet, eller et utslag av at man finner det man leter etter.

Like fullt: Om man la godviljen, eller var det kanskje vrangviljen, til, kunne det se ut som om Rødts partileder Marie Sneve Martinussen holdt sin tale til Rødts ekstraordinære landsmøte fredag i forrige uke midt inne i det palestinske flagget.

Bannerne som omga scenen var grønne og røde. Det kunne kanskje varsle et parti som vil føre en radikal og rettferdig miljøpolitikk – eller et parti som virkelig kjemper for Palestina.

Med en hvit bakgrunn på scenen og et svart gulv, kunne det, i alle fall for denne penneknekten, se ut som om partileder Marie Sneve Martinussen hadde drapert seg i det palestinske flagget der hun manet troppene til kamp for demokrati, sosial rettferdighet og kamp mot høyrekreftene.

Og kanskje aller mest: Til kamp mot Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug.

Sneve Martinussen var ikke mange minutter inne i talen før hun pekte på Listhaug og slo fast at hun «har frekkhetens nådegave». Fordi Listhaug er en svartmaler i særklasse, og en mester i faget å føre folk bak lyset, sa Rødt-lederen. Og ramset opp fra partiets sju år i regjering med Erna Solberg:

Prioritering av de velstående og mektige, en usosial pensjonsreform, innføring av EUs tredje energimarkedspakke. «Acer-prinsessa Sylvi Listhaug», sa Sneve Martinussen.

Kort sagt: Rødt tegner seg som partiet for arbeidsfolk flest i Norge, som det radikale, demokratiske alternativet på venstre fløy. Da passer det godt å angripe partiet som liker å framstille seg som løsningen for folk flest ute på den andre flanken.

Det var kanskje derfor tankene mine gikk til det palestinske flagget under Rødt-lederens landsmøtetale. Sylvi Listhaug brukte den forrige uka til å vise for hele verden at Frp er Israels beste venn i Norge, blant annet ved å besøke og ta bilde sammen den israelske ambassadøren straks det ble klart at Norge ville anerkjenne den palestinske staten.

På den andre flanken har Rødt vært tydeligst på støtten til palestinerne. Partiet foreslo allerede før jul at Norge skulle anerkjenne Palestina, og har vært strenge kritikere av regjeringens påståtte unnfallenhet i spørsmålet.

Engasjementet for palestinerne i Rødt, og for Israel i Fremskrittspartiet, er ektefølt. Men det er ingen grunn til å tvile på at det passer begge de to partiene å framstille hverandre som hovedfiender i norsk politikk. Som katt og mus.

De siste ukene har ordskiftet mellom Marie Sneve Martinussen og Sylvi Listhaug nådd nye høyder, spesielt i en føljetong i VG. Listhaug har angrepet demokrati-synet i Rødt, og vist til partiets bakgrunn i ml-bevegelsen – og friske utspill fra røde ungdommer om kommunisme.

For Fremskrittspartiets stormangrep ville det ha passet godt om Rødts landsmøte hadde gått for seg i mindre rolige former. Om noe viste landsmøtet at Rødt er i ferd med å bli et ganske vanlig norsk parti, der medlemsmassen forholder seg ganske rolig og lojalt til linja lagt av valgkomité og partiledelse.

Ingen snakket om kommunisme eller anklaget Arbeiderpartiet for terrorisme i landsmøtesalen, men partilederens tale var full av løfter om demokrati og folkestyre.

Det hindret likevel ikke Listhaug i å gjenta kritikken på Dagsnytt 18 mandag. Og Sneve Martinussen i å imøtegå den, blant annet ved å love å gi Listhaug en duk brodert med Rødts demokratiske prinsipper. «Flaks at jeg kan korssting og har syskrinet fullt av fine farger», skriver Sneve Martinussen på sosiale medier.

Det er nok ikke å ta munnen for full å anslå at fortsettelse følger.

Både Rødt og Fremskrittspartiet har mye å tjene på å være hovedfiender i norsk politikk. En ting er at det finnes velgere som faktisk flytter seg mellom de to partiene, kanskje overraskende nok.

Like interessant for dem begge er nok likevel konfliktlinjene som enkelt kan tegnes opp mellom de to. Fremskrittspartiet og Rødt er på mange måter rake motsetninger. Det er offentlig kontroll vs. marked, demokratisk sosialisme mot liberalisme, Palestina mot Israel.

Spørsmålet er hvor sunt det er for den politiske debatten vår hvis vi lar den preges i for stor grad av denne konkurransen om å være tydeligst og bruke de største ordene mellom venstre og høyre flanke. Det er en overhengende fare for at de to, i felles forståelse seg imellom, kan suge mye oksygen ut av alt som finnes dem imellom.

Sagt på en annen måte: Det er ikke enkelt å føre en mer pragmatisk linje når de rene og ranke står på hver sin kant og roper for sin sak.

Det er fint med tydelige alternativer. Men det går en hårfin linje et sted før vi ender med en polarisert debatt mellom ytterkantene, der nyanser og kompromisser ikke greier å engasjere. «The Center Cannot Hold», kalte poeten William Butler Yeats det, i en beskrivelse av en situasjon der kreftene som holder alt samlet ikke lenger kan motstå ytterkantene som river og sliter dem i filler.

Vi kunne kanskje kalle det USA i Trump-æraen, eller Tyskland på 1920-tallet. Vi er ikke helt der i Norge i 2024, heldigvis.

Det er kanskje urettferdig, dessuten, å slå Rødt i hartkorn med Fremskrittspartiet, som faktisk har endret kurs 180 grader i energipolitikken fra partiet satt i regjering. I ord, i det minste. For Rødt har rett – det er vanskelig å tro at Fremskrittspartiet vil kjempe for nasjonal og offentlig kontroll over naturressursene om partiet skulle havne i regjering igjen.

Men sånn er det jo gjerne: Man blir satt i samme bås som sine lekekamerater. Og akkurat nå er det ingen som leker bedre sammen i norsk politikk enn Rødt og Fremskrittspartiet.