Klaus Lintho

Ida ble tatt kvelertak på av en beboer mens hun var på jobb. En kollega måtte løsrive henne. Etterpå ringte hun lederen i gråt. Svaret hun fikk, var at hun måtte stå ut vakta.

Ingen debrifing. Ingen psykolog. Ingen bedriftshelsetjeneste. Og en klar beskjed: ikke fortell dette til kollegene, det kan gjøre dem redde.

Neste morgen kjørte Ida ungdommen som hadde forsøkt å kvele henne, til skolen. Alene.

Dette er ikke en historie om en ansatt som ikke tålte jobben. Dette er en historie om et system som sviktet.

Stendi Midt svarer at de ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen. De har rutiner. De har psykologspesialist. De har debrifing ved hendelser.

Og i tilsvaret til Frifagbevegelse har de et poeng som fortjener å tas på alvor: at en ansatt opplever noe som belastende, betyr ikke nødvendigvis at driften er uforsvarlig.

Det er riktig. Og det er nettopp derfor vi må snakke om noe annet enn Stendi Midt.

For Ida er ikke alene. 15 tidligere ansatte kjenner seg igjen i det hun beskriver. Og fra mitt arbeid med kurs og veiledning i virksomheter som jobber med mennesker — i barnevern, skole, psykiatri, NAV, omsorg — kjenner jeg igjen mønsteret. Hendelsen skjer. Og så skjer lite eller ingenting systematisk etterpå.

Ikke fordi ledere er onde mennesker. Ikke fordi virksomhetene mangler rutiner på papiret. Men fordi det er et gap mellom rutinene som finnes på den ene siden og praksisen og kulturen som råder på en annen side.

For å si det på en annen måte:

Det er et gap mellom det som står i HMS-permen og det som skjer i gangen klokken tre på natten når en ansatt ringer sin leder gråtende.

Arbeidsmiljøloven er tydelig. Arbeidsgiver har plikt til å kartlegge risiko, iverksette tiltak og følge opp ansatte etter alvorlige hendelser.

Dette er ikke valgfritt, og det er ikke opp til den enkelte leder å vurdere fra gang til gang. Det skal ligge fast i rutiner som faktisk brukes, ikke bare eksisterer.

Stendi viser til ekstern kontroll fra Bufetat, Statsforvalteren og Arbeidstilsynet. Det er betryggende. Men ekstern kontroll fanger ikke opp hva som skjer i samtalen mellom en leder og en ansatt som nettopp har vært utsatt for vold.

Det fanger ikke opp beskjeden om å holde kjeft. De sjekker om det er tilstrekkelig dokumentert risikovurderinger og analyser.

Etter å ha forelest og hatt opplæring med hundrevis av ansatte, tillitsvalgte og verneombud, er min påstand at vi har et systematisk problem i norsk arbeidsliv med nettopp dette.

Vi har gode regler, men for svak implementering og realisering. Rutiner som ikke øves. Kulturer som normaliserer det som ikke skal normaliseres. Ledere som ikke tar tak i denne kulturen. Og ansatte som lærer seg at det er slik det er — fordi ingen har fortalt dem at de hadde krav på noe annet.

Ida visste ikke hvordan det skulle være, da hun kjørte til skolen neste morgen.

Det burde hun ha visst.