Kjetil Staalesen

Spesialrådgiver i LO

For cirka 14 år siden jobbet denne spaltisten i en stor norsk bank. Det var gode tider. Kurver og kurser hadde pekt oppover helt siden vi kravlet ut av dot com-boblen som sprakk rundt årtusenskiftet.

I ettertid kan jeg tidfeste dette til «like før finanskrisen», men det visste vi jo ikke da.

Når tidene har vært gode lenge, blir det press i økonomien, kamp om ressursene. Da som nå var det vanskelig å få tak i nok kvalifiserte folk når vi skulle ansette kunderådgivere. Å øke lønningene var visst ikke et alternativ så en ny strategi ble lagt for å tiltrekke søkere.

Vi gikk ut og sa at «Hvis du har tre års høyere utdanning, får du intervju hos oss». Uansett hvilken utdanning. Vi skulle lære deg jobben bare du var flink med folk og i stand til å lære deg nye ting. Søknadene ble anonymisert slik at alle skulle føle seg trygge på å komme til intervju hvis de hadde gått tre år på skole.

Vi håpte på massivt med søknader fra folk som ikke tradisjonelt ville søkt på jobb i bank.

Undertegnede hadde på denne tiden ordet «samfunnsansvar» i sin jobbtittel. Jeg så dette som en mulighet til å bidra til at banken min virkelig tok noen skritt i riktig retning og ble mindre «blåhvit». Uten å spørre om lov eller si fra, begynte jeg å ringe organisasjoner for mennesker med alle mulige synlige og usynlige funksjonsnedsettelser.

Jeg tok møter med ledelsen deres og ville ha dem til å mobilisere medlemmer til å søke på stillinger hos oss. Jeg kunne ikke garantere jobb, men jeg kunne garantere en fair behandling og at de med tre års utdanning kom til intervju og fikk vist seg fram. Bedre enn ingenting, tenkte jeg.

Av mange grunner som er materiale for en mye lengre tekst, ble resultatene skuffende magre. Det kom så godt som ingen søknader som følge av mitt initiativ og jeg kan ikke påstå at jeg reduserte utenforskapet det grann, dessverre.

Bare noen måneder seinere snudde markedet og det vi nå kjenner som «finanskrisen» traff oss. Kreative ansettelseskampanjer ble byttet ut med mer eller mindre frivillige sluttpakker og styrt nedbemanning. Mulighetsvinduet for å ansette andre enn de som kunne gi 110 prosent fra dag én, var stengt.

Men det var da. Hva med å prøve igjen nå?

I 2024 er det igjen press i økonomien, kurver og kurser har steget lenge og virksomhetene melder at de har problemer med å få tak i nok, kvalifisert arbeidskraft. Samtidig står hundretusenvis av nordmenn utenfor arbeidslivet.

Selvsagt finnes det kombinasjoner av stillinger og folk som passer sammen, bare de kan finne hverandre. Vinduet blir ikke åpnere enn dette. Skal vi få til det, må endringen begynne i virksomhetene.

Folk kan ikke søke på en jobb som ikke er utlyst og mennesker som har vært utenfor arbeidslivet lenge eller som har behov for tilrettelegging, søker kanskje ikke hvis de ikke stoler på at de har en reell og rettferdig sjanse til å bli vurdert for jobben.

Selv om man ikke har jobb, har man sin stolthet og verdighet.