Kjetil Næstby

Rådgiver ved KRUS

Knut Mellingsæter Sørensen

Førsteamanuensis ved KRUS

Grethe Midtlyng

Førsteamanuensis ved KRUS

For fengselsbetjenter er sikkerhet en kjerneoppgave gjennom forebygging og håndtering av hendelser som vold, uroligheter, celleknusing, opprør, brann og rømning.

Forebygging er sentralt. Betjenter er trent til å utvikle risikobevissthet der de gjennom å oppdage små signaler kontinuerlig vurderer risiko for å forebygge at uønskede situasjoner eskalerer.

Slik risikobevissthet er avgjørende i fengsel, og bidrar til felles situasjonsoppfatning for å kunne gi umiddelbar og samlet respons. Dette må alltid skje innen strenge juridiske rammer og med høy etisk bevissthet i hverdag og krise.

Fengselsbetjenter trenes til å vurdere forholdsmessighet i tiltak og til å se innsatte både som en sårbar gruppe og som potensielle trusselaktører – en kompetanse som utvikles gjennom utdanning og praksis over tid.

For å gjennomføre straff på en betryggende måte må betjentene også være i stand til å håndtere hendelser når de skjer og må kunne utøve makt når det er nødvendig.

Bruk av fysisk makt

Fengselsbetjentutdanningen gir 40 studiepoeng i sikkerhet, inkludert praktiske ferdigheter som fysisk maktanvendelse, reflektert praksis og forskningsbasert kunnskap.

I tillegg lærer de juss, profesjonsforståelse og etikk, fag som henger svært tett sammen med utøvelse av sikkerhetsoppgaver. Vi vil bruke faget FM som eksempel. Målet er å utøve så lite makt som mulig og aldri mer enn nødvendig.

Instruktørene ved KRUS (Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter) har som mål å gi rom for veiledning, støtte og repetisjon til aspirantene er trygge i sin utøvelse av fysisk makt. Hasteopplæring gir ikke rom for det.

Også på KRUS hadde vi ønsket å få enda mer tid i utdanningen enn vi har i dag. Såkalt «1078-opplæring», som vi antar er det miljøterapeutene tilbys, er et minstekrav for å kunne være på en avdeling med innsatte.

Denne opplæringen ble innført for at fengslene skulle kunne benytte seg av vikarer i kortere perioder, alltid med utdannede fengselsbetjenter som trygghet og støtte.

I stillingsutlysningene står det at miljøterapeutene «vil få god opplæring i sikkerhet og fysisk maktanvendelse før avdelingstjeneste».

Vi vet at instruktørene som jobber ute i fengslene er i god stand til å gi opplæring. Men ingen kan gi nyansatte tilstrekkelig sikkerhetskompetanse innenfor rammene av korte kurs.

Gevinsten ved å strekke utdanningen over tid er at man får mulighet til å reflektere over hvor, når, hvordan og hvorfor man har lov og kan utøve makt, for så utøve denne makten på en riktig og forsvarlig måte hjemlet i lov.

Denne kunnskapen er kritisk for at kriminalomsorgen skal ivareta menneskerettighetene til både ansatte og innsatte.

Behovet for samlet operativ respons

Samarbeid mellom profesjonsgrupper har blitt fremhevet i debatten, noe vi slutter oss til. Samtidig ser vi gjennom forskning og undervisning viktigheten av hver enkelt ansatts evne til å håndtere akutte situasjoner.

Dersom ansatte på et vaktlag ikke har tilstrekkelig operativ evne til å løse sentrale arbeidsoppgaver økes fengslenes sårbarhet for alvorlige hendelser. Når demping og relasjon ikke fungerer er fengselsbetjenter også i stand til å håndtere situasjonen raskt, noe som kan være kritisk.

Mange fengselsbetjenter slutter i jobben når de ikke har nødvendige sosiale støttestrukturer. Det handler om å ha nok betjenter på jobb, men også om å ha kvalitet i hver enkelt fengselsbetjent slik at man ikke står alene med ansvaret.

Erstattes fengselsbetjentstillinger med annet personell vil betjentene fortsatt stå alene i denne type arbeid, med kollegaer som ikke kan bidra aktivt. Konsekvensen blir at det reelle ansvaret i en krevende tjeneste faller på enkeltpersoner. Vi er bekymret for at belastningen blir for stor.   

Undervurdering av kompetansen som trengs for å ivareta sikkerheten i fengslene kan dermed bidra til økt svekkelse av fengslenes operative evne både akutt og på sikt. Protester kan være lett å stemple som overdreven profesjonsproteksjonisme, men vi mener kriminalomsorgen vil ha nytte av å forholde seg til argumentene.

Tilegning av teoretisk kunnskap, nødvendig refleksjon og praktiske ferdigheter i ekspressfart skaper dårligere yrkesutøvelse. Dette bidrar igjen til utrygghet både blant ansatte og innsatte. 

En varslet krise

Fengselsbetjentene i førstelinja gjør hver dag konstante tilpasninger i forkant av krisesituasjoner for å ivareta sikkerheten. Sentral ledelse ser på mange områder ut til å arbeide mer reaktivt og hendelsesstyrt.

En tendens over tid er at tiltak mot krevende arbeidsforhold i fengsel enten må være pålagt av tilsynsmyndigheter eller dokumenteres i utførlige rapporter før det iverksettes tiltak.

Kanskje kan administrativ ledelse i kriminalomsorgen lære av sikkerhetsutdannede fengselsansatte, for å bidra til å forebygge uønskede hendelser og ivareta et forsvarlig arbeidsmiljø uten å måtte drive med kontinuerlig «brannslukking».

Viktig kunnskap i sikkerhetsfaget er å lytte til svake signaler om fare og ikke vente til skaden har skjedd før man reagerer.