Kjell Werner

Det er et massivt rop der ute om at politikere må være feilfrie. I lengre tid har flere av dem blitt gransket.

Vi har skandalene rundt ordningen med pendlerboliger friskt i minne. Alle har også fått med seg den overaktive aksjehandleren Sindre Finnes, som holdt omfanget skjult for kona Erna Solberg da hun var statsminister.

Dette er bare to eksempler som nå toppes av at Sandra Borch har gått av som statsråd og at Ingvild Kjerkols framtid som helseminister henger i en tynn tråd.

På stående fot er det for tidlig å ta stilling til hvor grove feil Ingvild Kjerkol har gjort i sin masteroppgave. Jeg gjør som statsminister Jonas Gahr Støre; avventer hva som blir konklusjonen i Nord universitets gjennomgang av saken.

Men jeg har sterke meninger om hva vi generelt bør kreve av de av oss som tar politiske verv – både lokalt, regionalt og på riksplan.

Politikere flest bør være som folk flest. Våre folkevalgte bør speile befolkningen på godt og vondt, og det samme mangfoldet bør gjenspeiles i regjeringen. Derfor er ønsket om feilfrie politikere et blindspor.

Jeg føler behov for å rette en advarende pekefinger mot å drive en uhemmet heksejakt på politikere som har gjort personlige feiltrinn.

Stortinget velger vi hvert fjerde år. Her sitter våre fremste folkevalgte. Nasjonalforsamlingen bør være et tverrsnitt av den norske befolkningen. Det er dessverre ikke tilfelle. Men enda verre blir det dersom det blir et folkekrav at politikerne skal være en feilfri forsamling.

Statsministeren og statsrådene står riktignok i en særstilling som utførende politikere, men vi må ikke glemme at det er Stortinget som står øverst i pyramiden.

Pressen skal selvsagt gjøre jobben sin, men jakten på feil og fusk i masteroppgaver må ikke ta overhånd. Jeg frykter også massiv forhåndsdømming i folkedomstolen på sosiale medier. Mange politiske spirer vil med et slikt bakteppe vegre seg for å si ja til verv på toppnivå. Da risikerer vi å bli sittende igjen med en plettfri politikerstand som blir enda mer overopphøyd.

Derfor er jeg grunnleggende uenig med kommentator Eirin Eikefjord i Bergens Tidende, som skriver: «De som insisterer på å ha makt, bør faktisk være bedre enn oss».

Vi trenger tvert om politikere som er som oss andre. Vi må også slippe til politikere som en gang eller to gjør personlige feil og endog noe kriminelt. Per Sandberg er en av dem jeg savner, av den grunn.

Sandberg gjorde karriere i Frp, til «tross for» at han i 1997 ble dømt for å ha slått og skallet ned en asylsøker fra tidligere Jugoslavia. Sandberg ble ilagt en bot på 3.000 kroner. Samme år ble han innvalgt på Stortinget.

Han satt som Frp-nestleder i 12 år og var fiskeriminister i Erna Solbergs regjering i tre år. I 2018 måtte han brått trekke seg som følge av grov feilbruk av tjenestetelefonen, men det er en annen sak.

Vi har eksempler på at politikere har klart å reise seg etter skandaler av personlig karakter.

Terje Søviknes trakk seg i 2001 fra alle rikspolitiske verv i Frp da det kom fram at han hadde hatt seksuell omgang med en 16 år gammel jente. I 2019 ble han valgt til nestleder i partiet.

Statsminister Jonas Gahr Støre har langt på vei sagt at tidligere Ap-nestleder og statsråd Hadia Tajik kan gjøre politisk comeback på et høyere nivå. Hun måtte trekke seg i kjølvannet av pendlerboligsaken og sitter nå på Stortinget.

Det er lett å heve en moralsk pekefinger når politikere trår personlig feil. Men noen feilskjær er grovere enn andre. Bevisst juks må vi for eksempel ta hardere på enn ubevisst slurv. Tyveri står i en særstilling, enten det gjelder solbriller eller gode formuleringer.

Mange synes det er mer uskyldig at en politiker har en fartsbot på samvittigheten. Litt verre hvis førerkortet blir inndratt. Og enda verre dersom det er alkohol med i bildet. Jeg tør påstå at promillekjøring er moralsk sett lettere å komme unna med for en Frp- enn en KrF-politiker.

Når man har gjort opp for seg, tatt en bot eller i verste fall sonet en fengselsstraff, så er man en fri mann eller kvinne. Det må også gjelde for politikere.

Politikk handler om å velge mellom politiske saker og hvordan de blir løst, eller ikke løst. Men politikk dreier seg også i stor grad om tillit. Det er noe som tar tid å bygge opp og som er lett å miste.

Politikere skal først og fremst bedømmes på sine handlinger. Personlige feilgrep bør være underordnet. Alternativet er at vi får en politisk elite som er enda fjernere fra folk flest.