Jo Moen Bredeveien

«Det ble feil». Det er forklaringen til både statsminister Jonas Gahr Støre og helseminister Jan Christian Vestre på at de begge hevdet i valgkampen, mot bedre vitende, at ordningen med gratis ferje ville videreføres om Arbeiderpartiet fikk fortsatt tillit av velgerne til å styre landet.

Begge har lagt seg flat, og det er bra. Men det ble ikke feil, det er en forklaring som ikke står til troende.

Det ble akkurat som planlagt. Arbeiderpartiet fikk det tillitsvotumet de ba om fra velgerne.

Bemerkelsesverdig nok fikk partiet (omtrent) eksakt like stor oppslutning i byene (28 prosent) og i distriktene (27,9 prosent) i dette valget.

Det burde ha utløst et aldri så lite jubelbrøl over at partiet fikk by og land til å gå hand i hand.

Men det hele var altså basert på det som ikke kan tolkes som annet enn bevisst tilbakeholdelse av det partiet skjønte var upopulær politikk.

Det skulle ikke bli gratis ferje, og nedskriving av studielån i distriktet skulle bli kraftig redusert. Velgerne ble ført bak lyset.

Det finnes andre beskrivelser, men de er ikke mer flatterende for Arbeiderpartiet og statsministeren. Det folkelige begrepet «løgn» er hyppig brukt av mange der ute i folket.

Andre kaller det «et svik». Det er lett å forstå hvorfor.

Støre og Vestre har bedt om unnskyldning. Hvorfor tvære mer på denne saken nå, i den sosialdemokratiske avisa Dagsavisen, kan man jo spørre seg. Holder det ikke med lørdagens leder, som levnet partiet liten ære?

Det gjør dessverre ikke det.

Arbeiderpartiets kreative behandling av sannhet og alternative fakta i valgkampen kan risikere å gjøre stor skade. At forholdet til tidligere regjeringspartner og nåværende rødgrønn budsjettpartner Senterpartiet skranter, kan man nok alltids kjøpe seg ut av.

Både gratis ferje og nivået på nedskriving på studielån må i så fall tilbake på det nivået Senterpartiet fikk kjempet gjennom da de to partiene satt i regjering sammen.

Forholdet til velgerne kan det ta lengre tid å fikse.

Arbeiderpartiet fikk tillit fra velgerne til å fortsette. Men de tomme løftene fra valgkampen, for å bruke hyggeligere ord enn folk flest ville valgt, har gjort stor skade.

Det kunne knapt ha skjedd på et verre tidspunkt i vestlige demokratiers historie.

Med Donald Trump i Det hvite hus og andre autoritære ledere med like tvilsomt forhold til sannheter og løgner som Trump på frammarsj i andre land, er det direkte livsfarlig for tillitssamfunnet vårt at Arbeiderpartiet blir tatt med buksene nede på denne måten.

Tilliten mellom folk og elite, og mellom store deler av befolkningen og de forsøksvis sannhetssøkende mediene, er på et bunnpunkt.

Mange søker informasjon i sosiale medier, eller i alternative medier hvis forpliktelse til å søke sannhet og balanse ofte er tvilsom og enda oftere ikke-eksisterende.

Når Arbeiderpartiet, selveste styringspartiet og byggmesteren av det moderne Norge, ikke klarer å skille sant fra løgn og tilbakeholdelse av informasjon på denne måten, bidrar det til å rive nede dette forholdet ytterligere.

Hvorfor skal man stole på de gode intensjonene til mennesker som bevisst holder tilbake informasjon?

Det er like alvorlig som det er sjokkerende. Vi tror rett og slett mye bedre om Arbeiderpartiet enn dette. Vi må kunne tro bedre om partiet enn dette.

Den siste uka har ikke vært god for demokratiet vårt.

Den rituelle slaktingen av statsbudsjettet, dokumentet der Arbeiderpartiet lot sine usannheter ligge skjult til etter at velgerne hadde fått sagt sitt i valget, bidrar til det.

For å ta et eksempel: MDGs nestleder Ingrid Liland mente da budsjettet ble lagt fram i forrige uke at det var «komisk å kalle dette statsbudsjettet trygg styring».

Komisk, altså. Likevel skal MDG forhandle med regjeringen på bakgrunn av dette budsjettet.

Hvor mange poster må MDG flytte før budsjettet opphører å være komisk? Denne retorikken tjener ingen. Som det gjerne heter: Ord har betydning.

Men ingenting har gjort i nærheten av like stor skade som at statsministeren selv må beklage ovenfor velgerne og egne tillitsvalgte på grasrota – som i god tro har stått på stand og lovet gratis ferje og nedskrevet studielån i hele valgkampen – at han har ført dem bak lyset.

Det var fint, om enn litt oppsiktsvekkende, å se hvor kjapt Høyres Nikolai Astrup var klar til å akseptere Støres og Vestres beklagelse.

Man kan si mye om Høyre – og det gjør vi gjerne i denne avisa. Men partiet innser alvoret når det brenner på demokratiets dass.

Astrups vilje til å la saken fare etter at ordet «unnskyld» hadde falt, er trolig et utslag av at han skjønner at denne saken ikke bare skader Arbeiderpartiet, men demokratiet i stort.

Det står litt dårligere til litt lenger ut på høyresiden. Sylvi Listhaug klarte ikke – selvsagt ikke – å la denne muligheten til å slakte Arbeiderpartiet gå fra seg.

Lørdag dro hun til med følgende salve: Hun krever en unnskyldning fra Jonas Gahr Støre og resten av arbeiderbevegelsen «for den løgnpropagandaen som Trollfabrikken på Youngstorget» spredte i valgkampen.

Som vel kanskje omtrent er det nivået vi forventer av Fremskrittspartiet. Hva teller vel hensynet til tilliten i det norske samfunnet når man kan få inn et velrettet spark mot Jonas Gahr Støre?

Det største problemet er likevel dette: Det er Arbeiderpartiet som har skapt denne situasjonen.

I en tid preget desinformasjon, fravær av sannferdighet og Donald Trumps «alternative fakta» har partiet hold tilbake sannheten og feilinformert velgerne. Det kan komme til å hefte ved partiet og partitoppene i lang tid.