Søren Vinther Fjærestad

Psykolog, OsloKollega

Øystein Spjelkavik

Forsker, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet

Forklaringen fra en 17 år gammel gutt som er dømt for grov kriminalitet gjør det krystallklart:

– «Det er lenge til jeg kan begynne innenfor et yrke. Jeg så for meg at jeg kan bruke kriminaliteten, vise folk feil der da. Jeg klarte ikke vente til jeg ble voksen. Så da valgte jeg kriminaliteten. Jeg hadde lyst til å gjøre det stort der».

Gutten er dessverre ikke en enkeltstående sak.

• Unge i utenforskap har fem ganger større risiko for registrert kriminalitet og ofte har det varige konsekvenser for den enkelte.

• Unge uten jobberfaring har 70–90 prosent høyere sjanse for å være i utenforskap som voksne.

• De har 74 prosent større risiko for å oppleve dårlig helse 12 år senere  og særlig for menn, stiger risikoen for tidlig død betydelig.

Å hjelpe unge inn i arbeidslivet er livsviktig.

Men innsatsen mot ungt utenforskap har ikke gitt de ønskede resultatene. «Andelen av unge under 30 år som får uføretrygd er meir enn dobla sidan 2010». Riksrevisjonen trekker blant annet fram at 70 prosent av målgruppen ikke søker aktivt etter arbeid.

Dette bør få oss til å spørre oss selv: Er manglende jobbsøking først og fremst problemet – eller kan det være et symptom på hvordan vi har organisert inngangen til arbeidslivet?

Det er lett å etterlyse flere «inkluderende arbeidsgivere» og be næringslivet åpne dørene. Men dette ansvaret kan ikke skyves over på arbeidsgiverne alene. Arbeidsgivere skal samtidig produsere varer og tjenester, betjene kunder, overholde tidsfrister og få virksomheten til å gå rundt.

Skal flere arbeidsplasser kunne ta en aktiv rolle i utviklingen av unge som ennå ikke er ferdig kvalifisert, trenger også arbeidsplassene støtte.

Nav, skolen, tiltaksarrangører og helse- og rehabiliteringstjenester sitter på ulik kunnskap om den unge og på ressurser som kan støtte veien inn i arbeidslivet.

Arbeidsplassen sitter på sin side på noe støtteapparatet ikke har: arbeidsoppgavene, kollegene, produksjonskravene, den uformelle kunnskapen og muligheten til å lære gjennom å delta i et arbeidsfellesskap.

Ingen av partene kan løse oppgaven alene. Det som trengs, er inkluderingskompetanse på begge sider – og samskaping mellom dem.

Poenget er ikke at kravene i arbeidslivet skal forsvinne eller reduseres. Poenget er å skape bedre muligheter for at unge kan utvikle seg inn i dem.

Dette innebærer også at vi må utfordre forestillingen om at den unge først skal gjøres «klar» før arbeidslivet kommer inn i bildet. For mange kan læring og utvikling skje på arbeidsplassen, med støtte fra mennesker som kjenner både den unge og virksomheten.

Det bringer oss tilbake til 17-åringen. Det kanskje mest tankevekkende i det han sier, er ikke bare at han valgte kriminaliteten. Det er begrunnelsen:

«Det er lenge til jeg kan begynne innenfor et yrke.»

Det legitime arbeidslivet framsto som noe som lå langt framme i tid. Kriminaliteten tilbød en arena han kunne delta i med en gang, lære, lykkes og få anerkjennelse i.