Kurt Inge Angell

Forbundsleder i Norsk sjømannsforbund

Terje Hernes Pettersen

Advokat i Norsk sjømannsforbund

Skipsfarten står for over 80 prosent av varetilførselen til Norge. For eksempel importeres nesten alle legemidler fra utlandet. Det fikk vi erfare under pandemien. Uten leveranser av varer fra skip, vil det norske sivilsamfunnet ved en krise eller krig bryte sammen i løpet av relativt kort tid. Det norske Forsvaret har ikke lasteskip eller troppetransportskip, og bygging av slike er heller ikke en del av langtidsplanen for Forsvaret. 

Derfor er Forsvaret helt avhengig av sivile skip i krise og krig. Også Nato, herunder verdens største militærmakt USA, er avhengig av sivile skip for å transportere militær last, forsyninger og mannskap. Her kan Norge spille en viktig, om ikke avgjørende rolle.

Norge har en av verdens største flåter. I en krig vil betydelige deler av denne bli leid ut fra norske redere til den norske stat. Særlig Forsvaret vil ha behov. Alternativet er at staten rekvirerer skip mot økonomisk kompensasjon. 

Det er utarbeidet planer for statlig bruk av den norske flåten i krig gjennom det statlig-private samarbeidet Nortraship. Merkelig nok foreligger det ingen planer for bemanning av den norske flåten i krig. 

Det kan synes som at norske myndigheter og redere planlegger med at sjøfolkene som arbeider i fredstid også vil gjøre det i krigstid. Det er en bemanningsplan med svært mange hull av flere grunner. 

Kan bli bemanningskrise

For det første må man anta at en del norske sjøfolk ikke vil ønske å fortsette i yrket hvis det blir krig. Med historikken til sivile skip som mål i krig både under andre verdenskrig, ulike kriger i Persiagulfen og senest ved situasjonen i Rødehavet, er mange sjøfolk rett og slett redde for å sette livet på spill sånn helt uten videre. Forøvrig en menneskelig og forståelig reaksjon. 

For det andre må det påregnes at en rekke utenlandske sjøfolk som jobber på norske skip enten vil gå i land, eller at deres hjemland vil legge ned forbud mot å jobbe på norske skip i krig. Sistnevnte kan være aktuelt for land som i en krigssituasjon enten støtter land Norge er i krig med, eller som ønsker å forholde seg nøytrale og dermed ikke godkjenne at deres sjøfolk arbeider på fremmede sivile skip som leverer krigsmateriell. 

Dette kan bli situasjonen for viktige land som India og Filippinene, noe som kan føre til en akutt bemanningskrise i handelsflåten.

For det tredje er det sjøfolk fra en rekke land på norske skip som kan utgjøre en direkte sikkerhetstrussel mot Norge og Nato, og som av den grunn ikke bør være om bord. Sjøfartsdirektoratet stilte tidligere i år det betimelige spørsmål om hvor lojaliteten til utenlandske sjøfolk vil ligge i krig; til sitt hjemland hvor de har hus, hjem, familie og venner, eller til Norge som flaggstat? 

Eirik Veum i PST uttalte tidligere i år at personell fra enkelte autoritære stater, som Russland, kan være spesielt sårbare for å bli tilnærmet av sitt lands etterretning. Det kan utgjøre en sårbarhet for den norske handelsflåten, forklarte han. 

Nærings- og fiskeridepartementet besluttet nylig å ikke innvilge nye dispensasjoner til russiske kapteiner. Dette er et riktig skritt fra regjeringens side, men langt fra tilstrekkelig. 

For det fjerde må det legges til grunn at i en krig vil skip som enten er registrert i land Norge er i krig med, eller som er eid av redere eller har mannskap fra slike land, bli nektet adgang til norsk havn. Det vil igjen føre til økt behov for sivil transport fra Nato-land med mannskap fra Nato-land for å kunne opprettholde forsyninger til Norge i krig. 

Etterlyser en plan

Spørsmålet er derfor om vi har nok sjøfolk, når vi trenger dem som mest? Norsk Sjømannsforbund frykter at hvis det ikke lages en plan for bemanning, så vil vi ikke ha nok personell. Vi ber derfor regjeringen om snarest i samråd med partene å lage en plan. 

En plan for bemanning av den norske flåten må forholde seg til at Norge er et Nato-land. Sammensetningen av bemanningen må ta utgangspunkt i Natos 32 nasjonaliteter, eventuelt også Natos partnerland. Norge bør ta initiativ til at Nato har felles planer for sivil bemanning av skip. Et viktig tiltak vil også være å øke antallet norske sjøfolk. 

Hvis forslaget til endringer i sivilberedskapsloven som regjeringen sendte til Stortinget 15. november blir vedtatt, vil nåværende og tidligere sjøfolk mellom 18 og 72 år kunne pålegges tjeneste til sjøs. 

Tusenvis av tidligere norske sjøfolk kan bli kalt ut til å tjenestegjøre til sjøs igjen av staten, kanskje 20-30 år siden sist gang vedkommende seilte. Men det finnes ingen plan for verken å identifisere disse eller tilpasse kvalifikasjonskravene til personell med utgåtte sertifikater. Oppfyllelse av krav til helse vil også være et viktig tema hvis tidligere sjøfolk skal pålegges tjeneste på nytt. 

Dårligere rustet

Sivilt luftrom kan bli stengt for kortere eller lengre perioder ved sikkerhetspolitisk krise eller i krig. Dette vil gjøre mannskapsbytte vanskelig eller umulig. Det var for sent å foreta mannskapsbytte den 9. april 1940. Endringer i bemanningssammensetningen må derfor skje lenge før Norge kommer i krig. 

Når missiler faller ned kilometer fra Natos grenser. Russland avfyrer interkontinentale ballistiske missiler, og vi ser stadig mer urovekkende eksempler på hybrid krigføring i nordområdene, blir spørsmålet hvor god tid vi har. Erfaringsmessig har vi dårligere tid enn vi tror.

Det meste gikk galt med norsk beredskap i opptakten til 9. april 1940, men på ett vesentlig punkt lyktes vi; Norge stilte på kort tid umiddelbart til disposisjon 30.000 norske sjøfolk til å bemanne verdens fjerde største flåte. Etableringen av Nortraship bare dager etter 9. april, var avgjørende for krigens utfall. 

I dag står vi dårligere rustet enn i 1940. Dersom det ikke tas grep og lages en sikkerhetspolitisk robust og realistisk plan for bemanning av den norske flåten, står vi i alvorlig fare for å ikke ha tilstrekkelig sjøfolk til å bemanne sivile skip i krig. Og, denne mannskapskrisen kan inntre over natten. 

Det som står på spill, er et sivilsamfunn som kan bryte sammen og at Forsvarets operative evne betydelig svekkes. Det har vi ikke råd til. Derfor haster det med å komme i gang. På dette området har landet ikke råd til at det er for lite for sent.