Kjetil Staalesen, spesialrådgiver i LO

De fleste som leser en avis en gang i blant har fått med seg at noe vi kaller «Frontfaget» forhandler lønn først.

Privat sektor, offentlig sektor, pensjonister og studenter forhandler deretter i tur og orden etter at virksomhetene i eksportindustrien har lagt lista.

Mange har nok også fått med seg at denne modellen bidrar til at eksportindustrien ikke blir påført kostnader som vil føre til nedleggelse og som i sin tur vil gjøre at Norge mister eksportinntekter.

Vi stoler på at forhandlerne i eksportindustrien vet hvor smertegrensa går, at de finner balansen som gjør at de ansatte får lønnsutvikling som gjenspeiler veksten i produktiviteten, og at bedriftene som konkurrerer med utlendinger får et kostnadsnivå som er til å (over)leve med.

Selv om mange ønsker å endre elementer måten vi gjør dette på i Norge, virker det som at det er brei enighet om hovedtrekkene i modellen.

OK, så sikrer modellen oss at vi ikke øker kostnadene mer enn vi har råd til, og dessuten at vi faktisk har en eksportindustri som sikrer landet valutainntekter. Det er jo glimrende i seg sjøl, men det er faktisk mer, heng med.

Det finnes jo andre måter å gjøre det på. De har eksportbedrifter i land uten Den Norske Modellen også. Kunne vi ikke gjort som dem? Jo, det kunne vi sikkert. Det hadde betydd en enorm økning i forskjeller mellom folk.

De sektorene og virksomhetene som er mest produktive, ville hatt lønninger som stakk av fra alle andres. Da ville jo flinke folk som jobber i virksomheter og næringer som ikke har samme vekst, søke seg dit lønningene steg mest.

Men det kunne jo hende at vi trenger flinke folk i jobber som ikke har høy produktivitetsvekst også?

De som mener at den sektoren, bedriften eller arbeidstakeren som til en hver tid øker sin produktivitet mest, skal ha mest lønnsøkning, må jo svare på hva en fløytist i et symfoniorkester skal ha? Skal hun ha samme kjøpekraft som for femti år siden? Hun gjør jo akkurat det samme.

Mens det i dag jobber langt færre mennesker i industrien samtidig som de produserer mer, har det tilsynelatende ikke skjedd noen ting i et symfoniorkester. De må være like mange musikere som før for å framføre en symfoni, og de bruker like lang tid på å spille den som de gjorde for femti år siden.

Skulle denne sektoren ha utviklet seg som industrien, ville et symfoniorkester i 2023 fått plass i en minibuss, og de hadde spilt seg feilfritt gjennom en Beethoven-symfoni på 20 minutter.

Det er ingen som synes dette ville vært en god idé. En symfoni tar den tiden den tar, og den krever et fullt orkester. Men hva i all verden skal de som spiller der tjene da?

Det er det modellen vår finner et svar på, ved at den sørger for at også de som har jobber vi trenger, men som ikke kan effektiviseres på samme måte som industrien, også får nyte godt av produktivitetsveksten.

Det finnes mange andre eksempler på jobber som til en viss grad «tar den tida det tar». Å trøste et barn, å føre et tog eller å klippe hår.

Sivilisasjon er ikke at industriarbeideren får høyere lønn når produktiviteten stiger, men at frisøren i bygda også får det.

Dette innlegget ble først publisert i Agenda Magasin