Av Tor Mostue

Dette var en eller annen gang på 70-tallet. Murernes Union skulle arrangere den årlige turen for foreningens pensjonister. Foreningens formann var alltid med. Og siden murernes pensjonister ikke var helt som andre pensjonister, ville han i tillegg ha med ett styremedlem til. Og denne gangen var det blitt min tur.

Turen gikk med buss til Son. De fleste deltakerne hadde med seg noe på innerlomma. Og stemningen blei etter hvert ganske oppløfta. Mange av pensjonistene var mer enn godt voksne, men på praten og skrytet skulle en tru at de fleste befant seg et sted mellom 20 og 30 år.

Vel framme i Son forsøkte formannen å roe stemningen ved å dra fram noen gamle fotografier. Bildene forestilte murere og murarbeidere tatt på gamle byggeplasser. Bildene blei sendt rundt for at de avbildede skulle identifiseres.

Snart hørtes utbrudd som «Det der er Ka’l Skjøteledningen» og «Det der er Olaf Huttetu» og «Nei, se der er Plaga!» (Plaga, viste det seg, var forkortelse for Fittas Plage. Vedkommende hadde visstnok hatt 15 unger.)

Så var det en som sa «Det der er jo Lull!» En som satt litt unna reiste seg og fekta vilt med armer og krykker mens han skreik illsint «Lull! Hvor er’n? Jeg skal ta’n!»

Krykkene traff flasker og bakhoder og det herska en stund alminnelig kaos. Stemninga roa seg først da det blei klart at Lull ikke lenger var i live og ikke hadde vært det på 20 år!