Elever i 50 år
Mandag feiret Elevorganisasjonen 50 års jubileum. Har det egentlig vært noe vits med det hele?
torgny.hasaas@lomedia.no
Det var stor ståhei og Oslos ordfører Fabian Stang inviterte til mottakelse i Rådhuset. Blant talerne var selvfølgelig dagens leder Ingrid Liland, men også kunnskapsminister Kristin Halvorsen og avtroppende leder i Utdanningsforbundet, Helga Hjetland.
Min egen erfaring fra Elevorganisasjonen og dets forløpere kan deles i tre. Som ungdomsskoleelev på begynnelsen av 70-tallet ble jeg sendt til møte i Elevutvalget for Oslo. Jeg satt og fulgte nøye med mens høyre- og venstresida barka i hop på talerstolen. Blant høyresidas storheter var Per Danielsen. På tilhørerplass satt Unge Høyre-leder Per Kristian Foss og prøvde å styre troppene.
Senere var jeg utsending til to NGS-landsmøter i Trondheim. Fraksjonismen var beinhard mellom partiene og det var like mye partipolitikk som skolepolitikk i salen.
I et snaut år arbeidet jeg som organisasjonssekretær i Yrkesskoleelevenes og Lærlingenes Interesseorganisasjon (YLI). Jeg var ansvarlig for landsmøtet i 1982. I YLI var det mye mindre plass for partipolitikken. Men det var stor oppmerksomhet rundt yrkesopplæring. I 1994 gikk YLI konkurs og slo seg sammen med Norsk Elevorganisasjon, som i 1999 slo seg sammen med NGS og dannet Elevorganisasjonen.
Det er denne organisasjonen som i disse dager fyller 50 år. Den er en viktig byggestein i det norsk demokratiet: Det er ikke få som har gått sine foreningsmessige barnesko i denne organisasjonen.
Som fagarbeider og tidligere YLI-aktivist, er jeg selvfølgelig mest opptatt av yrkesopplæring. Og det kan ikke underslås at det er stor redsel for at yrkesopplæringen drukner i en organisasjon som Elevorganisasjonen.
Typisk nok var det få, om noen, som nevnte yrkesfagene da Elevorganisasjonen feiret seg selv i Oslo Rådhus mandag.
Det er en egen dynamikk i dette. Det er de skoleflinke elevene fra studiespesialisering (allmennfag) som dominerer organisasjonen. Når yrkesfagelevene ikke er blant de som først tegner seg på talerlista, innebærer ikke det at de ikke har noe viktig å si.
Frafallet fra videregående og ikke minst gutter på yrkesfag har blitt en gjenganger i skoledebatten. Svaret ligger selvfølgelig tidligere i skoleverket enn i den videregående skole. Det fagopplæringskravet Elevorganisasjonen har kjørt fram er lovfestet rett til lærlingplass. Det er i hvert fall ikke et godt nok svar.
Det største sviket mot yrkeselevene var Reform 94. Dette var midt i den vanskeligste YLI-tida, og ingen av de andre organisasjonene var interessert i problemstillingene knytta til fagopplæring. (Dessuten er Reform 94 en av de mest udemokratiske reformer som har vært gjennomført, så det spørs om noen hadde klart å stoppe Gudmund Hernæs.)
Sakte begynner ting og reverseres. Sakte blir praksis igjen opprioritert også i fagopplæringa. Men jeg savner en større utålmodighet fra elevhold.
I gave fra kunnskapsminister Kristin Halvorsen fikk Elevorganisasjon en ropert. Den er til for å brukes også for å fremme yrkesskoleelevenes svar.
Gratulerer med jubileet.