Det er mulig at pris henger sammen med kvalitet, men så langt har det ikke bekymret meg veldig mye at vinen jeg drikker er blant de mer rimelige. Når gutta diskuterer bil blir jeg også fort taus. En bil skal være til å stole på og komme fram dit jeg ønsker å dra. Eller for å si det med en av kompisene da han fikk vite at jeg kjørte Subaru: «Så du har ikke bil altså».

Jeg har ikke bruk for avanserte ting. Ikke forstår jeg hvordan de fungerer og ikke ser jeg behovet. Men det å være enkel blir fort ganske komplisert. De siste ukene har jeg prøvd å få tak på en simpel løpebukse som jeg kan bruke når været blir enda mer ufyselig enn det allerede er. Og jeg snakker om bukse. Ikke tights. Jeg ser teit ut i lange tights. Jeg misliker dem. Derfor er det snakk om en god gammeldags løpebukse som holder vinden ute og som har plass til noe varmt og langt under når kulda kommer. I de 35 årene jeg har trent mer eller mindre daglig har ikke det vært noe problem.

Den store lykken inntraff midt på 80-tallet da jeg kommer over bukser laget av Tactel. Et kjempestoff som var behagelig, slitesterkt, vindtett og som tålte noen vanndråper. I dag skal alt lages i noe som slutter på tex og formen er tight. I Oslo er det en million sportsbutikker og alle har det samme utvalget. De selger ikke bukser laget av Tactel. De selger ikke engang løpebukser laget av noe som ligner på Tactel. Det eneste som er å oppdrive av løpebukser består av et syltynt tekstil som neppe overlever fallende høstløv. Eller jeg kan få dusinvis av avanserte buksemodeller som er spesiallaget for å tilfredsstille kravene for ekspedisjoner til Arktis og derfor går unna som hakka møkk.

Jeg har ikke gitt opp. Men ikke kom å si at det er lett å være en enkel sjel.

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 15/2011)