Marte Bjerke

marte.bjerke@fagbladet.no

Fra sin plass i kontrollrommet på nødsentralen som svarer på 113-telefonene i Kristiansand, ser multioperatør og vaktleder Kristin Berge hvor pressa kapasiteten til ambulansen er. 

– Du holder pusten og krysser fingrene mange ganger. For eksempel når det ikke er ledige ambulanser mellom Mandal og Risør, og det er sommer og ferie og befolkningen på Sørlandet har dobla seg, sier Berge.

– Du holder pusten og krysser fingrene mange ganger, sier Kristin Berge om mangel på ambulanser.

Erling Slyngstad-Hægeland

– En personlig kamp

Ambulansen på Sørlandet er på altfor mange unødvendige oppdrag, hevder en av Berges kolleger i en annen grein av den akuttmedisinske kjeden.

Ambulansearbeider og tillitsvalgt Lars Vereide mener de ansatte på AMK-sentralen må få bruke sin faglige kompetanse til en mer kritisk siling av 113-telefonene.

– I dag opplever vi at vi ikke har biler til dem som trenger det, fordi de er brukt på noe annet som rett og slett er tøv, sier han.

Berge forteller om faglig sterke kolleger, men skulle ønske det var mer tid til faglig trening og oppdatering. Ikke bare på det tekniske, men også det medisinske.

– Det er en personlig kamp, sier hun, som også er tillitsvalgt for Fagforbundet.

– En AMK-sentral skal være en fagsentral som trenger tid, kompetanse og ressursene til å gjøre gode faglige vurderinger, sier hun. 

Berge er positiv til den reviderte medisinske indeksen, som gir rom for å stille mer åpne spørsmål. Da kan det for eksempel være større mulighet for å avdekke om pustevansker er et hjerteinfarkt eller noe langt mindre alvorlig.

Økt ventetid som følge av for lav beredskap

De akuttmedisinske tjenestene skal ikke «ligge på lista», men ha en såkalt «overtriagering». Det betyr at de skal ta inn litt flere pasienter enn dem som trenger akutt hjelp. Slik sikrer man at alle livstruende tilstander blir fanga opp. Men Berge mener vi sikrer oss litt for mye.

– Vi opplever for mange samtidighetskonflikter og økt ventetid som følge av det, også ved akutte hendelser, sier hun.

En samtidighetskonflikt er når flere henvendelser eller hendelser som har behov for ambulanse, skjer samtidig.

Både ambulansene og avviksmeldingene burde vært mange flere, mener Berge, og peker samtidig på at forventningene våre til helsevesenet er med på å drive oppdragsmengden opp.

– Det er urovekkende mange som ringer på grunn av en forstuet ankel, selv om de står i en taxikø, illustrerer hun. 

AMK i tettere samarbeid med politi og brann

Berge og kollegaene har nettopp flytta inn i det splitter nye politihuset.

Nødetatene har fått en helt annen forståelse for hverandres arbeid etter at de flytta inn i samme hus.

Erling Slyngstad-Hægeland

Her er alle nødetatene samla. Men inn i det aller helligste kommer vi ikke. Det nærmeste er et møterom med overdreven takhøyde og store vindusflater mot trafikkmaskinen som omkranser de indre områdene av Kristiansand sentrum.

Her er sikkerheten så streng at hvis du går inn i feil heis, risikerer du å ikke komme ut igjen. Men på utsiden av det moderne og arkitektonisk utskjelte bygget blir syklene til de ansatte stjålet.

– Jeg tror det går sport i det, humrer Berge.

Hun er storfornøyd med både bygget og samlokaliseringen.

Nå møter hun kollegaer fra brann og politi ved kaffemaskinen, vaktlederne har felles morgenmøter, de har fått en ny forståelse for hverandres arbeid.

Mye er på vei i riktig retning, mener hun.

Psykiatripasientene ingen kan hjelpe 

Men ikke alt: 113 får en telefon fra en bekymra nabo. Snart ringer flere. Fra en leilighet i blokka høres hyling, skriking og romstering. Berge og kollegene sender en ambulanse til adressen der de veit hva som venter. En psykotisk og rusa pasient i dyp desperasjon.

I løpet av en vakt får nødsentralen flere lignende telefoner. Disse telefonene opprører Berge. De ringer gjerne om natta. Igjen og igjen. Når verden er stille og innsiden roper. 

– Jeg skulle ønske vi hadde et bedre tilbud til psykiatripasientene våre. Det er mange som har det fryktelig vondt. Det fins ikke noe lavterskeltilbud som er godt nok, så de kommer inn i en kjempevond runddans der de ringer masse til oss. Men vi har jo ikke noe å hjelpe med, sier Berge.

Om natta, når det er roligere på sentralen, tar de seg litt bedre tid til å snakke. Men Berge mener at det å få på plass et lavterskeltilbud i kommunene, en seng å sove i, noen å prate med når livet føles umulig, ville ha avlasta hele helsetjenesten. 

Tilbake til start

Alle i den akuttmedisinske kjeden tar opp bekymringen for dem som vandrer hvileløst mellom systemene uten å få hjelp. Vi har ikke vært lenge på akuttmottaket før en av dem vandrer inn her, med en hettegenser trukket godt over hodet.

Alle i den akuttmedisinske førstelinja er opptatt av at psykiatripasientene må få et bedre tilbud.

Erling Slyngstad-Hægeland

– Hva har du tatt i dag? 

– Ibux, Paracet. Jeg har tatt MASSE Ibux, for det hjelper, men bare i store mengder, sier den unge gutten under hetta.

Eldrebølgen er nemlig ikke det eneste som skyller inn over den akuttmedisinske førstelinja.

Dette er den andre store flommen: Rus- og psykiatripasientene. Gutten under hetta. Snart ringer han 113 igjen, og Lars Vereide og kollegene hans henter ham i ambulansen. Kanskje kommer han inn på akuttmottaket før han sendes ut. Og starter forfra igjen.

– Medisinsk nødtelefon Sørlandet.