Ola Tømmerås

ola.tommeras@fagbladet.no

– Utrygghet, usikkerhet og masse forvirring.

Slik beskriver Kristin Jensen (59) månedene etter at arbeidsplassen hennes ble satt ut på anbud i fjor.

Hun hadde jobbet på Bjølsenhjemmet i 20 år og trivdes godt. Da Norlandia vant konkurransen om å drifte hjemmet, byttet hun arbeidsplass.

Det redda hennes tidligpensjon.

– Lite fristende å fortsette

Jensen reserverte seg mot virksomhetsoverdragelse, og hun ble derfor flytta til Vinderenhjemmet. Der hun nå jobber midlertidig.

Når som helst vil byråden kalle inn til pressekonferanse. Der vil han kunngjøre hvilke to sykehjem som skal ut på anbud i år.

De kommer i tillegg til Bjølsenhjemmet og tre andre som ble overtatt av kommersielle selskaper i fjor.

Ingen vet hvilke sykehjem det blir. Jensen frykter det igjen skjer med hennes arbeidsplass.

– Jeg hadde tenkt meg å jobbe der så lenge jeg orket, kanskje helt til alderspensjon. Nå vil jeg helst bare forlate sektoren så fort jeg kan. Med faren for å bli satt ut på anbud hengende over oss, er det lite fristende å fortsette, sier hun.

Ville mistet AFP

Kristin Jensen er i en situasjon som gjaldt et titalls ansatte i forrige anbudsrunde. Hun hadde mindre enn sju år igjen til AFP-grensa (62 år) – alderen da ansatte kan søke om avtalefestet tidligpensjon.

Hadde hun blitt på hjemmet da Norlandia overtok, ville hun mistet muligheten.

Det vil si; hadde hun ikke orket å stå i jobb til alderspensjon (67 år), ville hun gått på et durabelig pensjonstap.

Verdien av pensjonstapet dreier seg fort om millionbeløp, avhengig av alder og tid med opptjent pensjon.

Ble trolig «tatt på senga»

Fagbladet har ikke det nøyaktige tallet på antall ansatte som reserverte seg på de fire sykehjemmene i fjor, men det dreier seg om et titalls på Bjølsenhjemmet, tolv på Uranienborghjemmet og tilsvarende på de to andre sykehjemmene.

Grunnen er mange godt voksne i staben, og å reservere seg er eneste måte å redde AFP-rettigheten, dersom du er over 55 år.

– Det var mange. Arbeidsgiveren ble nok tatt litt på senga, sier Jensen.

Det som fulgte, framsto for henne som ganske kaotisk.

– Ingen visste noe. På to dagers varsel fikk jeg beskjed om at Vinderenhjemmet skulle bli min nye arbeidsplass. Der var de også usikre på hva som skulle skje, sier hun.

Usikkerheten fortsetter. Hun fikk bare kontrakt til 1. juni på Vinderenhjemmet. Hva som skjer deretter, vet ingen.

Ingen vet noen ting

– Vi skulle skrive oss opp på ferie før 1. februar, men jeg vet jo ikke engang om jeg jobber der når ferien kommer, sier hun.

– Vi vet heller ikke hvilket hjem som blir det neste på anbud, og risikerer en ny runddans når som helst, påpeker Jensen, men understreker:

– Jeg har blitt veldig godt tatt imot på Vinderenhjemmet, men her vet de jo heller ikke noe mer om hva som vil skje i framtida.

Hennes tidligere kolleger er alle spredd utover på andre arbeidsplasser i kommunen.

Føler meg brukt

Opplevelsene fra den dagen de ansatte ble kalt inn til allmøte med beskjeden om at Bjølsenhjemmet skal ut på anbud, oppsummerer hun slik:

– Jeg ble først sint, deretter rådvill, så oppgitt. Siden har jeg i grunnen bare vært et stort spørsmålstegn. Jeg føler meg brukt. Jeg har gitt 20 år av arbeidslivet mitt til Oslo kommune. De takker med å sende oss ut i usikkerhet de siste årene av arbeidslivet, sier Jensen.