Sykepleier Ann Christin opplever at politiet blir lettet når hun og kollegaene kommer

Katrine Geard

kathrine.geard@fagbladet.no

Denne ambulansen er ikke helt som andre ambulanser. Egne psykiatriambulanser er stadig et aktuelt spørsmål og et uttalt ønske fra mange i brannvesen og politi. 

Sykepleier Ann Christin Werner Michelsen forteller at politiet ofte uttrykker lettelse når det er psykiatriambulansen som kommer.

– Vi har det samme utstyret som vanlige ambulanser, men psykiatriambulansen er romsligere innvendig. Kanyler og andre ting er gjemt unna i skap og bager slik at ingen skader seg ved utagering, forklarer vernepleier Lars Kåre Eikrem mens han står inni spesialbilen myntet på psykiatriske pasienter.

Utenfor venter ambulansearbeider Christine Moene Bødtker og sykepleier Ann Christin Werner Michelsen som han skal rykke ut sammen med denne dagen. At de er tre på laget og at to av dem har kompetanse på psykiske lidelser, er en annen viktig forskjell.  

– Vi bruker spesialkunnskapen til å skape trygge situasjoner, bygge relasjoner og roe pasientene så fort som mulig.

STUET VEKK: Utstyr og gjenstander er gjemt unna i skap og bager slik at ingen skader seg ved utagering, forklarer vernepleier Lars Kåre Eikrem.

Kathrine Geard

Ønsker seg psykiatriambulanse

En økende mengde psykiatrioppdrag setter nødetatene under press. Derfor er bruk av egne psykiatriambulanser stadig et aktuelt spørsmål i den prehospitale tjenesten, og et uttalt ønske fra mange i brannvesen og politi. 

Blant annet har Oslo politidistrikt i flere år forsøkt å få helseforetaket til å sette i gang en prøveordning med psykiatriambulanse (PA). Foreløpig uten å bli hørt. «Vi mener helsemyndighetene må engasjere seg og få dette på plass» skrev politimester Beate Gangås i et debattinnlegg i fjor. Hun mener gode erfaringer fra Bergen tilsier at en stor andel av psykiatrisaker kunne og burde vært løst uten hjelp fra politiet.

Samarbeid i Bergen

Det er nettopp politimesterens eksempel Fagbladet har oppsøkt for å høre nærmere om de yrkesfaglige erfaringene bergenserne har gjort seg. Spesialambulansen i Helse Bergen er et samarbeid mellom Akuttmedisinsk avdeling og Psykiatrisk klinikk, avdeling Sandviken. Målet da den ble satt i drift tilbake i 2005 var at også psykisk sjuke skulle få et tilbud om transport til behandling preget av respekt, likeverd og høy faglig standard. Samt å motvirke stigma og kriminalisering av pasienter med psykisk lidelse.

Fem år seinere fikk også Stavanger en psykiatriambulanse. Helseforetak som Innlandet og Vestfold valgte på sin side å ikke videreføre prøveordninger med psykiatriambulanse. Og ambulansetjenesten i Trondheim satset på å kurse alle ansatte i psykiatri og konfliktløsning framfor å satse på en spesialbil, slik brannvesenet i byen ønsker seg.

Mangelfull opplæring

Seksjonslederen for psykiatriambulansen i Bergen kan likevel fortelle om stor interesse for det de driver med både hjemme og ute.

– Vi har reist landet rundt og snakket om PA og behovet for kompetanse generelt, sier Jarle Lexau, som har utviklet en egen fagveileder (ReBas- relasjonsbasert sikkerhetsforståelse) til formålet. For psykiatriambulanser vil uansett ikke være hensiktsmessig utenfor urbane strøk.

Kursene de holder for ambulansepersonell handler blant annet om forståelse av lovverket, om psykiske lidelser, forebygging av trusler og vold, og hvordan bygge relasjoner og håndtere psykisk sjuke pasienter på en god måte. Viktige tema som i stor grad mangler i opplæringen til prehospitalt helsepersonell.

– Jeg brenner for at kompetansen generelt må økes i tjenestene. Alle ambulanser kjører mange oppdrag med psykisk sjuke, så da trenger man denne kunnskapen, sier Lexau.

Det understreker også spesialsjukepleier og verneombud Kjetil Andersen.

– Lærlinger rapporterer om bare en dags undervisning i temaet psykiske lidelser. Skal ambulansene bli bedre rustet til å møte mennesker med psykiske lidelser, må man ta tak i dette.

KURSING: Seksjonsleder Jarle Lexau har utviklet en egen fagveileder (ReBas- relasjonsbasert sikkerhetsforståelse) for å lære opp ambulansepersonell som mangler spesialkompetansen vernepleier Lars Kåre Eikrem har.

Kathrine Geard

Spredt seg til utlandet

Også flere utenlandske nødetater har vært på besøk for å lære og psykiatriambulanse-ordninger er siden etablert i blant annet Amsterdam, Stockholm og København. Men i Norge er det fortsatt bare to byer som har slike biler.

 – Vi har anbefalt psykiatriambulanser i alle år, men det er ingen som vil høre på oss, sier Lexau med et smil. Men legger til at han har forståelse for at ledelsene rundt omkring kan tenke at tilbudet blir for spesialisert. Det er enklere å drifte en tjeneste hvis alle er generalister og kan settes inn der det trengs.

– Et spesialisert tilbud er mer sårbart. Men vi dekker et stort og økende behov. Alle som jobber i psykiatriambulansen, kommer fra arbeid innen psykisk helsevern og er vant til å jobbe med mennesker med mer krevende atferd. Vi tar oppdrag med de sjukeste som vanlige ambulanser mest sannsynlig ville brukt politiet på, sier Lexau.

Unikt samarbeid

Også psykiatriambulansen må ty til politiet innimellom, men det skjer i liten grad. Det er en stor styrke, mener Kjetil Andersen.  

 – Ofte kan vi sende politiet av gårde igjen. Primært bruker vi dem når folk nekter å bli med eller når dører må åpnes, sier han, og roser politiet for fantastisk samarbeid.

– De kjenner vår kompetanse. Vi har gode samtaler og forståelse for hverandres rolle. Politiet her er veldig flinke i tilnærmingen.

Men først og fremst dreier psykiatriambulansen seg om å gi psykisk sjuke et like godt og spisset tilbud som somatiske pasienter får, påpeker Andersen.

– Det sørger vi for med personell som har spesialisering i bunn og lang fartstid fra psykiatrien. En annen fordel er at vi jobber i små team og kjenner mange av pasienter vi møter fra før. Da har vi allerede en relasjon det er nyttig å bruke videre.

KOMPETENT GJENG: Verneombud Kjetil Andersen (t.h) med Ann Christin Werner Michelsen, Lars Kåre Eikrem, Christine Moene Bødtker og Jarle Lexau.

Kathrine Geard

Kjenner pasientene

Sykepleier Ann Christin Werner Michelsen jobbet i akuttmottaket på Sandviken psykiatriske klinikk før hun begynte i ambulansen.

– En effekt av at jeg har jobbet ved akuttmottaket er at pasienter som er rolige, kan kjenne meg igjen.

Samtidig er det en fordel at hun kjenner historikken til noen av pasientene de kommer hjem til. For ambulansepersonell møter ofte folk når de er på sitt mest urolige og utagerende.

– Når vi leverer pasientene på akuttmottaket, har vi gjerne fått dem litt ned og de er roligere, forklarer Michelsen.

Lettet politi

Hun mener kompetansen de innehar i psykiatriambulansen rett og slett gjør at pasientene får et bedre tilbud.

– Vi kjenner til forskjellige psykiske lidelser og kan se om det er en psykose. Kjenner du pasienten, klarer du å knytte kontakt og kan begynne å behandle pasienten i bilen. Og etterpå kan vi gi en god rapport til legevakta.

Michelsen forteller at politiet ofte uttrykker lettelse når det er psykiatriambulansen som kommer.

– Vi ser at politiet ønsker oss på mange oppdrag. Det blir bare mer og mer psykiatri.

TETT PÅ: Å jobbe ute i ambulanse og møte utagerende pasienter er noe annet enn å jobbe inne på akuttklinikken, sier sjukepleier Ann Christin Werner Michelsen.

Kathrine Geard

Tilpasset pasientgruppa

Den fysiske tilpasningen av bilen, som vernepleier Lars Kåre Eikrem fortalte om, handler om mer enn stripping av skarpe kanter og farlige gjenstander. På oppdrag sitter en ambulansearbeider foran, og to sykepleiere med videreutdanning i psykiske helsevern bak med pasienten.

– Pasienter som er svært engstelige eller paranoide, har behov for rom rundt seg. Da kan det gi ekstra trygghet både for pasient og personell at de er to som kan drive omsorgsrettet arbeid, sier Lexau.

Typiske tilfeller kan være pasienter som føler de er i ferd med å miste kontroll over seg selv.

– Å se at det er to stykker som kan ivareta dem er nok til at mange klarer å bli trygge nok til å være med i bilen uten at man trenger ha med politi.

Tar sin tid

De fleste oppdragene er udramatiske og løses ved å skape slike trygge allianser. Men ofte er de tidkrevende. En av hovedkampene i en travel hverdag er derfor å få nok tid til å løse oppdragene på en god måte. I dag får de stort sett gehør for det i dialogen med AMK-sentralen.

– Man løser psykiatrioppdrag på en annen måte enn somatiske oppdrag. Ikke alle lyst å bli med. Da er det viktig at de blir trygge på oss og får være med å påvirke reisen, sier Kjetil Andersen.

 Det kan skje med en pasient som ikke sjøl opplever seg som sjuk, men som pårørende eller fastlege mener har behov for helsehjelp.

– Når vi eller politiet kommer for å hente personen mot dens vilje kan det oppleves som et overgrep. Da er det særdeles viktig å ha god kompetanse på å møte folk på en verdig og god måte. Og vise forståelse for det de kan slite med, sier Lexau.

BASEGARASJE Psykatriambulansen holder til i Sentrum ambulansestasjon, midt i Bergen.

Kathrine Geard

Tvang krever politi

Blir fysisk makt likevel nødvendig, ber de om hjelp fra politiet. Det kan være situasjoner der pasienten er så utagerende at hen er en fare for seg sjøl eller andre, det står om liv og helse, eller de skal frakte en pasient etter vedtak om tvungen legeundersøkelse.

– Da er vi pliktig til å ta pasienten med inn til lege. Hvis pasienten avviser dette, må vi be om bistand fra politiet.

Psykiatriambulansen i Bergen satte rekord med 3212 oppdrag i fjor. Av dem var 50 såkalt skarpe oppdrag der våpen var involvert. Antallet har steget noe de siste åra. Ambulansetjenesten regner oppdrag som skarpe når pasientene er i besittelse av våpen. Mens politiet regner hendelser der de sjøl er bevæpnet som skarpe oppdrag. Væpnede aksjoner fra politiets side var det fem av i fjor.

Få skader

Til tross for alle vanskelige oppdrag er det bemerkelsesverdig få skader på PA-personellet, opplyser verneombud Andersen.

– Det er jo fordi vi har så mye erfaring med å de-eskalere situasjoner og være trygge også i truende situasjoner.

I starten var psykiatriambulansen gråmalt og personellet sivilt kledd. Tanken var å være diskré og redusere stigma som gjerne fulgte med når uniformert politiet og ambulanse kom for å hente en psykisk sjuk pasient.

 – Men så begynte mediene å ta bilder av oss. Plutselig visste alle hva den grå bilen var, så da ble det plutselig mer stigmatiserende. Se, der er psykobilen på tunet liksom, sier Lexau.

 Dermed gikk de bort fra det igjen.

– Så nå kommer en ambulanse som er vanlig på utsiden og tilpasset våre behov på innsiden.

AKUTTMEDISINEREN: Ambulansearbeider Christine Moene Bødtker er fartøysjef med ansvar for utstyr og sikkerhet i bilen, og det akuttmedisinske på somatisk oppdrag.

Kathrine Geard

Tar andre akuttoppdrag

Selv om utformingen er annerledes inni, er psykiatriambulansen utstyrt som en vanlig ambulanse. Dermed kan den også ta somatiske oppdrag ved behov. De siste fem åra har oppdragsfordelingen samlet sett vært 60 prosent psykiatri og 40 prosent somatikk. Når de får somatiske turer, er det ambulansearbeideren som tar føringen.

– Akuttmedisin er mitt fagfelt, og jeg har ansvar for det somatiske. Men vi gjør jo mye i fellesskap, sier ambulansearbeider Christine Moene Bødtker, som samtidig er fartøysjef med ansvar for utstyr og sikkerhet i bilen.

Hun har opparbeidet mye realkompetanse, men har ikke hatt opplæring i psykiatri utover det de hadde i utdanningen.

– Jeg synes vi hadde altfor lite om det der. Men jeg jobber med gode flinke psykiatriske sykepleiere som har lært meg masse. Jeg har fått mye erfaring etter hvert, sier Bødtker, som synes psykiatriambulansen har mye for seg.

 – Pasientene får optimal behandling, og vi bruker mindre politi. Vi spiller på hverandre i teamet.

EVALUERING: Seksjonsleder på Akuttmedisinsk avdeling, Otto Sætre-Hansen går for tida gjennom PA-ordningen sammen med de ansatte for å se hva som kan forbedres.

Kathrine Geard

Samarbeid på tvers

Jarle Lexau samarbeider tett med seksjonsleder på Akuttmedisinsk avdeling, Otto Sætre-Hansen, når det gjelder bemanning og bruk av psykiatriambulansen. Hele avdelingen utfører 61.000 ambulanseoppdrag i året, psykiatriambulansen inkludert.

– Vi har hatt et godt samarbeid på tvers av to avdelinger i mange år, sier Sætre-Hansen.

Han legger vekt på at de setter sammen profesjonene i spesialbilen for å gi et tilbud til særlig de tyngste psykiatriske pasientene.

– Det er veldig mange oppdrag innen rus og psykiatri for alle ambulanser. Men når vi kan planlegge og det gjelder de tyngste pasientene, prøver vi i størst mulig grad å få koordinert det slik at PA tar de oppdragene.

 Ledelsen holder for øvrig på å evaluere PA-ordningen sammen med ansatte, tillitsvalgte og verneombud, med tanke på hva som kan bli enda bedre framover.

– Vi har økt oppdragsmengde innen rus og psykiatri og trenger å tilføre kompetanse til alt personellet, så alle blir flinkere til å håndtere psykiatri.

Sætre-Hansen er fornøyd med å ha en psykiatrisk ambulanse og sier planen er å fortsette med det.

– Om det blir akkurat den formen vi har i dag eller om vi trenger å være mer integrerte får vi se. Vi vurderer ulike alternativer.

Evalueringsprosessen skal være ferdig i løpet av året.

PÅ TVERS: Otto Sætre-Hansen har ansvar for å bemanne psykatriambulansen med ambulansearbeider mens Jarle Lexau sørger for personell med psykiatrikompetanse.

Kathrine Geard