Da Linn var 32 år mistet hun to av sine nærmeste. Ved å hjelpe andre, hjalp hun også seg selv

Per Flakstad

per.flakstad@fagbladet.no

Mange som pynter seg med at de har gått «Livets harde skole», vet lite om hvor brutal og vanskelig den kan være.

Det er en skole som konsulenten og opplæringsansvarlig i Fagforbundet Porsgrunn, Linn Schistad Camara, vet mye om.

Gjennom store deler av sitt voksne liv har hun måttet kjempe seg gjennom fordommer, sorg og bekymringer. Likevel har hun hatt overskudd til å ta utdanning og ikke minst til å hjelpe andre i samme tunge og vanskelige situasjon som hun selv.

En kraftig indre motor som har drevet henne videre tross motgang og et stort sosialt engasjement, har vært røde tråder i livet hennes. Men de har ikke akkurat ført henne i rett linje framover, snarere har de krøllet seg til, knyttet seg i floker og gjort tilværelsen ganske vrien til tider.

Hun kunne sikkert ha valgt et enklere liv, mer som mange andre ville ha gjort, mer motstandsløst og «mainstream». Men Linn har hele tiden valgt å følge hjertet selv om fornuftssenteret i hjernen har sendt ut noen forsiktige advarsler. Og i tillegg til floker, sorg og motgang, har livet også gitt henne oppturer og mange gode opplevelser.

Nettopp fordi det var hjertet hun fulgte.

Når Linn nå er klar for sin første periode som lokalpolitiker for SV, skal alle knuter og floker, og hele hennes mangfoldige livserfaring samles i et engasjement for byen, for miljøet, for folk flest, og ikke minst for de stemmeløse, de mange som strever for å få hverdagen til å henge sammen.

Linn vet hva det vil si å ha det trangt og tøft. Hun har selv vært der.

Per Flakstad

«Hva kan jeg få å leve av hvis jeg velger å slutte å jobbe»?

Linn Schistad Camara sitter foran en Nav-konsulent. Hun strever med å få økonomien til å gå sammen, har eneansvar for to barn, er i full jobb, og hun har tatt førerkort for hun skjønner at ingenting vil gå uten det. I tillegg kommer alle andre forpliktelser. Hun har prøvd å få hjemme­kontor en dag i uka, men fikk nei.

Hun har forsøkt å klare alt sammen. Men nå innser hun at hun har forsøkt for hardt. Linn klarer ikke mer.

– Jeg var helt nedkjørt, forteller hun.

Hun opplevde at den Nav-ansatte så henne og skjønte hvor utslitt hun var.

«Du må gå til legen og få en sykmelding», var beskjeden hun fikk. Det hadde hun faktisk ikke tenkt på.

En kveld sitter Linn i bilen og ser himmelen foran seg eksplodere i gult, rødt og rosa. Hun kan ikke hjelpe for det, men tårene begynner å trille. Hun klarte å kjøre til sykehuset, der himmelen minnet om den utenfor rommet til ektemannen da han lå dødssyk.

– Jeg vet ikke hvor lenge jeg satt der, men jeg trengte den kollapsen. Derfra kunne det bare gå én vei: Oppover, forteller hun.

Famara var servitør på en restaurant i Gambia som Linn egentlig ikke skulle spise på.

Søsteren hennes hadde giftet seg og bosatt seg i det afrikanske landet for en periode. Linn har alltid vært reiselysten, og bestemte seg for å dra på en to ukers ferie.

Da var hun 17 år, og hun skulle i hvert fall ikke forelske seg i noen lokal mann. Det var hun blitt ettertrykkelig advart mot.

– Da jeg kom inn i restauranten så jeg bare Famara. Vi avtalte at han kunne følge meg tilbake til hotellet. Der skulle vi bli enige om at dette ikke var noe å bygge videre på.

– Da vi sto utenfor husker jeg bare at jeg tenkte: Denne mannen er for god til å gi slipp på, smiler Linn.

Ni måneder senere – etter 180 brev mellom Norge og Gambia – kom Famara til Linns hjemland. To år senere var de gift. Etter tre avslag om oppholdstillatelse kunne Famara få bli i Norge som hennes ektemann.

Det kunne ha vært et mangfoldig og fargerikt eventyr. De hadde lykkelige dager sammen, men møtte også mange og sterke fordommer i 1980-tallets Norge.

– Innimellom følte jeg at det var oss to mot hele verden, forteller Linn.

En periode flyttet Famara tilbake til Gambia fordi en slektning ble syk. Sammen med Linn kjøpte han en buss og fraktet den til Gambia. Ekteparet drev et busselskap i to år, før bussen kjørte av veien og selskapet ble oppløst.

– Da hadde jeg pendlet mellom Norge og ­Gambia og hatt permisjon fra barnehagejobben i Oslo, forteller Linn. Til slutt reiste hun hjem
til Norge fordi faren ble syk.

FULGTE HJERTET: Gjennom hele livet har Linn fulgt hjertet. Det har ikke alltid gjort livet lett, men har også gitt henne mange gode opplevelser.

Per Flakstad

Tilbake i Norge fikk Linn jobb i hjembyen, i en barnehage på Stridsklev.

Så ble ektemannen syk. Først fikk han diagnosen tuberkulose, men uten at det ble funnet bakterier. Ingen ansvarlige tenkte på å utrede ham for noe annet. Først da han skulle friskmeldes av overlegen oppdaget de en kul på halsen.

Lungekreften hadde spredd seg.

Han døde i 2001. To måneder etter døde faren hennes.

Linn var 32 år, hun hadde ansvaret for to barn på to og åtte år, hun hadde mistet store deler av familien sin, og siden hun var i jobb og Famara hadde tjent for lite i sine jobber, fikk hun heller ingen enkepensjon.

Nå fulgte en tøff tid. Sorgen, økonomien, den daglige kampen for å være til stede for barna og gi dem en trygg og god oppvekst i tillegg til full jobb.

Hun var fullstendig nedkjørt og utslitt og i ferd med å gi opp da hun satte seg på stolen hos Nav-rådgiveren.

Men nå kommer vi også til et punkt i livet som Linn brenner etter å fortelle om. Det er mye derfor hun har sagt ja til å stille opp i et portrett­intervju.

Hun fikk tilbud om et opphold på Montebellosenteret på Lillehammer. Der traff hun 20 andre som hadde mistet ektefellen i ung alder.

– For første gang ble jeg hørt og sett og kunne snakke med mennesker i samme situasjon som meg selv, forteller hun.

De ble lovet oppfølging, men det strandet på økonomien. I stedet hadde fem familier blitt så godt kjent at de avtalte å starte sin egen lille gruppe. De kalte den «I samme båt».

– Vi var aldri noen sorggruppe; snarere en likemannsgruppe der alle hadde med seg den samme «bagasjen». Sammen skulle vi skape nye og gode minner for barna. Derfor kunne vi støtte hverandre, dele erfaringer og hjelpe hverandre med å se framover. For meg ble disse sammenkomstene en viktig gulrot, noe å glede seg til når alt kjentes blytungt og jeg var som mest sliten, sier Linn.

Fortsatt møtes familiene en gang i året.

Sammen med ei av de andre enkene startet hun også et prosjekt sammen med ungdomsgruppen i kreftforeningen der etterlatte som hadde mistet noen i kreft kunne møtes, bearbeide sorgen, snakke sammen og gjennom det få hjelp til å gå videre i livet. Som en av ildsjelene i prosjektet reiste Linn rundt og fortalte sin egen historie og var med på å lede møtene.

Etter et par år trakk begge seg ut og etter hvert døde prosjektet ut.

– Men organisasjonen «Ung kreft» eksisterer fortsatt, sier hun.

Gjennom hele intervjuet har Linn snakket rolig og kontrollert om de vanskelige årene.

– Jeg høres kanskje lite berørt ut, men det er fordi jeg har snakket om dette så mange ganger før. Jeg har fått lov til å hjelpe andre og gjennom det også hjulpet meg selv. Derfor kan jeg snakke om dette nå, sier hun.

– Jeg tror det er utrolig viktig for mennesker som mister noen som står dem veldig nært å få mulighet til å møte andre i samme situasjon og snakke om savnet, sorgen og livet videre, mener hun.

I alle de vanskelige årene har Linn kjempet hardt for å beholde rekkehuset som hun kjøpte etter at hun ble alene. Men da datteren nylig fylte 18, forsvant både barnebidraget og en liten barnepensjon. Totalt 5000 kroner av månedsbudsjettet.

– Da tok jeg et valg. Moren min bor alene i et stort hus, med en egen leilighet i underetasjen. Vi har tett kontakt, og jeg bestemte meg for å selge rekkehuset og flytte inn til mor for en periode. Selv om vi lever hvert vårt liv har vi også mye som vi gjør sammen.

SV fikk inn tre representanter i bystyret. Linn ble valgt inn med 200 personstemmer og 40 slengere og har også fått plass i formannskap og administrasjonsutvalg, de viktigste stedene der lokalpolitikken utformes. I tillegg skal hun være gruppeleder.

TILLIT: Linn fikk 200 personstemmer og 40 slengere i lokalvalget i Porsgrunn.

Per Flakstad

Etter å ha blitt ansatt av kommunen som konsulent for fagforeningene, etter hvert kun for Fagforbundet, har hun tatt en utdanning i rådgivning, og da hun begynte å engasjere seg politisk for noen år siden gikk det ikke lang tid før hun fikk tillitsverv.

– Jeg møtte på årsmøtet i Porsgrunn SV og skulle egentlig bare lytte. Så klarte jeg ikke å holde kjeft og dermed ble jeg bedt om å ta en varaplass i styret, forteller hun.

På fylkesårsmøtet i 2015 kom hun opp som benkeforslag til styret og suste rett inn.

– Jeg har aldri vært redd for å ha mye å gjøre, sier hun.

Opp gjennom årene har Linn noen ganger slitt med søvnen. Nattetimene har hun brukt til å skrive dikt og etter hvert små fortellinger til barna sine.

Fortsatt skriver hun om nettene.

– Men nå som jeg er aktiv i lokalpolitikken blir det mest leserinnlegg, smiler hun