Morten Øye var bare tenåring da han kom fra Ørsta til Oslo som post-elev. Etter utdanning og noen år i Postens tjeneste, ble han allerede i 1977 tillitsvalgt på heltid. Og tillitsvalgt forble han til han ble pensjonist i 2010. De ti siste årene som LO Stats leder.

LO Stat er først og fremst en tarifforganisasjon, der forhandlinger knyttet til medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår er en sentral del av oppgavene. Som leder kreves det at du tar hensyn til ulike forbunds prioriteringer og ønsker. Morten Øye var en mester i det faget. For ham handlet det hele tiden om fellesskapet. Han var overbevist om at et samlet LO Stat også ville gi økt forhandlingsstyrke og dermed best uttelling for dem han først og fremst så på som sine oppdragsgivere: medlemmene. I både store og små forbund.

Denne grunnleggende analysen gjorde også at Øye ble initiativtaker til at de ulike hovedsammenslutningene i staten skulle finne sammen under forhandlinger. Det er ikke tvil om at samarbeidet mellom LO Stat, Unio og YS Stat ga økt tariffstyrke og dermed også bedre uttelling for medlemmene.

Men dette krever også en egen utholdenhet og evne til å koordinere og prioritere. Av og til, når klokka har passert tre timer over fristen hos Riksmekleren, og streikevestene er funnet fram, kan det virke helt umulig å finne en løsning på den gordiske knuten et tariffoppgjør kan være. Da trivdes strategen Øye. «Ja, det kan se vrient ut, men vi tar ett problem om gangen, så kommer vi gjerne i mål», var Øyes enkle beskrivelse av sin tilnærming i forhandlinger.

Øye ble omtalt som en pragmatisk sosialdemokrat. Han både likte og mislikte den beskrivelsen. Innebar den at han var løsningsorientert til fordel for medlemmene, syns han det var helt OK. Lå det derimot en antydning der om at han sklei litt på prinsippene, ble han arg. «Jeg kjenner dem jeg forhandler for. Jeg har vært der sjøl», sa han.

Han hadde jo det. I Posten. Han var en del av postfamilien. Alltid.

Han var en av de første som skjønte at virksomheten måtte gjennom en storstilt omstilling fordi ny teknologi og dereguleringen av postmonopolene i Europa ville true inntektene. Som leder av Den norske Postorganisasjon tok han byrden med å forsvare den største omstillingen i norsk arbeidsliv etter krigen. Mange medlemmer mistet jobben. Men det kostet også for Posten og for staten som eier. Trygghet under omstilling, var kravet fra organisasjonene. I store trekk fikk man det til.

Og da er det også lov å fortelle historien om da Posten ble særlovsselskap på en serviett. Øye og Terje Moe Gustavsen, som hadde vært tillitsvalgte sammen i osloavdelingen av Den norske Postorganisasjon, og som begge senere ble ledere i LO Stat, hadde lunsjpause sammen under et møte i Kostøl-utvalget. Utvalget ble nedsatt av LO og Arbeiderpartiet for å drøfte de store omstillingsutfordringene som de statlige virksomhetene sto overfor. Utvalget konkluderte bl.a. med å foreslå at NSBs trafikkdel og Postverket skulle omdannes til særlovselskaper, heleid av staten.

Men utvalget sleit litt underveis. De fant ikke løsningen. Øye og Gustavsen gjorde det. I løpet av den før omtalte lunsjpausen skisserte de det hele opp på en serviett, det eneste de hadde for hånden. De tok servietten med seg inn i møtet. Der ble den til et forslag som senere gikk hele veien og ble vedtatt i Stortinget.

Øye elsket den historien. For så vanskelig kan forhandlinger være, og så enkelt kan løsningene komme.

Vi i LO Stat har mye å takke Morten Øye for. Vi lyser fred over hans minne.

Egil André Aas, leder i LO Stat