For Benjamin er hver begravelse en eksamen

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

I et kapell står en ensom hvit kiste. Rundt den romsterer en mann i svart dress.

Ut av en plastboks fylt til randen, henter han fram to lykter, tau til fortøyning av båt, skjell fra Hvaler og et slør som han danderer på en måte som kan minne om en bølge.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Så tråler han kirkegulvet fram og tilbake for å se hvordan pynten rundt kista ser ut før han justerer litt her og der.

Før de pårørende kommer, må han også forsikre seg om at musikken fungerer. Den irske folkesangen «Drunken Sailor» fyller kirkerommet.

Sønnene til den avdøde sjømannen har sagt at de vil minne sin far med glede.

Hanna Skotheim

– Pynten og musikken skal gjenspeile livet til den avdøde. Jeg tar ikke fra dem sorgen eller savnet, men kanskje jeg kan gjøre det lettere for dem å gå videre etterpå, sier vernepleier og byråleder Benjamin Nordling.

Før i tida var det viktig at det som sto rundt kista, var symmetrisk. Nordling er glad begravelsesbyråene ikke lenger er like konservative.

– Livet er jo ikke symmetrisk. Det går som regel opp og ned for de fleste av oss. Det gjør det for meg også.

Som en eksamen

Etter å ha jobbet i begravelsesbyrå i over 20 år, skulle en kanskje tro at Nordling ikke ble nervøs.

Men for han er hver seremoni som en eksamen. Siden han ikke får gjort det igjen, må det være perfekt.

Det var ikke planlagt at Nordling skulle ende opp her, som leder for Jølstad begravelsesbyrå i Sarpsborg og Fredrikstad. Egentlig så han for seg å jobbe med mennesker med utviklingshemming.

Det var derfor han valgte å utdanne seg til å bli vernepleier. Det var også forlokkende at han med den utdanningen, kunne få jobb innenfor mye forskjellig.

Men da han en sommer fikk seg jobb i et familiedrevet begravelsesbyrå, gikk det opp for ham at dette kanskje var en jobb han kunne trives i.

Nordling innså også at vernepleierbakgrunnen gjorde ham flink til å se de pårørende og den avdøde ekstra godt og være en støtte i krisa.

Nordlig fortsatte som vikar, ukene ble til måneder og månedene til år. I 2004 ble han fast ansatt. Seks år senere, ganske lenge etter at Jølstad tok over familiebedriften, ble Nordling spurt om han kunne ta over driften.

Han sa ja selv om han visste at det ville koste. Noe det også har gjort. I løpet av de første årene tok han ikke noe ferie. Nå er det andre sommeren på tolv år at han har vært tre uker borte fra jobb.

Hanna Skotheim

Respekt

Selv om Nordling har sett mange døde mennesker opp gjennom årene, betyr ikke det at han synes døden er blitt enklere å håndtere.

– Det å se døde mennesker blir vanskeligere jo eldre jeg blir. Særlig vanskelig ble det da jeg fikk egne barn.

En av de viktigste opplevelsene han har hatt, var nok den første gangen han skulle stelle en død person. Det er i hvert fall den høstnatta i hjemmesykepleien for 24 år siden han husker best og som han fortsatt tar med seg i jobben.

Det er sykepleieren som vekker han for å fortelle at den eldre kvinnen han har pleiet den siste tida, har gått bort. Før Nordling går inn i boligen, sier sykepleieren at familien er der inne og at de gråter. Så råder hun ham først til å kondolere dem og så starte med å rydde rommet.

Der inne får han klem av alle. Så tømmer de to rommet, skifter sengetøy, tenner lys og henter blomster som de legger i hendene på kvinnen i senga. Han bruker litt tid på å folde hendene hennes. Sykepleieren forteller ham at det er helt normalt. Da familien kommer inn igjen, takker de ham.

– Den natta skjønte jeg hvordan jeg skulle behandle de døde og pårørende. Med respekt. Det er litt som å være jordmor. Hun tar oss imot, steller og vasker oss som baby. Vi gjør det samme, men da som en avslutning av et levd liv.

Uforutsigbart

Dette gjorde han senest i dag tidlig.

Etter morgenmøte med resten av gjengen fra begravelsesbyrået, henter han fram en kiste fra garasjen og kjører den ned til stedet hvor han skal hente en avdød kvinne.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Men først skal hun stelles og kles i hvitt. Kvinnen er gammel. Hun rakk å leve et langt liv. Likevel er det trist.

Men Nordling preges ekstra de gangene kista er tilpasset et barn. Han husker godt den gangen de på en fredag holdt begravelse for en gutt som hadde tatt livet sitt.

Da gikk hele lørdagen med til å bearbeide alle inntrykkene fra dagen før.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Etter å ha avlevert kisten med den avdøde kvinnen i et annet kapell, er det tid for å si farvel til sjømannen. Den nærmeste familien går inn i kirkerommet til toner av DDEs «Vinsjan på kaia».

De yngste gråter med en gang de ser bestefaren som er omringet av blomster, lykter og skjell. Etter hvert fylles kapellet med flere og Nordling veksler mellom å styre musikken og ta bilder.

Hanna Skotheim

Da alle har dratt, ryddes all pynten bort før kisten senkes ned i kjelleren. Derifra skal den kjøres til krematoriet.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Så bærer det videre til en bolig hvor moren til en han kjenner nettopp har trukket sin siste pust.

Han ble ringt opp av kompisen rett før seremonien starta. Etterpå ringte Nordling han opp igjen for å høre hvordan det gikk.

– Hva kjenner du nå? Vil du ha mamma der litt eller vil du at vi skal komme snart? Du kan få se mamma litt senere igjen hvis du ønsker det også, sier Nordling.

– Jeg vet da faen. Kan jeg få tenke på det? Det gikk så fort, svarer kompisen som på mange måter var forberedt. Likevel er det uvirkelig, svarer kompisen.

– Ikke noe stress. Bare gjør det du føler blir rett for deg, sier Nordling før han legger på.

Dagens plan ble akkurat endret. Sånn er det ofte. Nordling vet aldri helt hvordan dagen hans faktisk blir.  

Hanna Skotheim

Tar farvel sammen

Selv om Nordling har mange planer for andres seremonier, vil han ikke legge føringer for sin egen begravelse. Det skal familien få bestemme.

Men det er likevel et par ting han kunne tenke seg:

Kontrabassen hans skal ligge ved kisten og tonene fra «Stjernesangen fra Finlandia» skal fylle kirkerommet . Ja, for i tillegg til å tro på Gud, er han også frimurer. Og dette er en sang mange frimurer har et forhold til, ifølge byrålederen.

Hva den avdøde trodde på, har ingenting å si for Nordling. Han tar aldri stilling til det når han pynter til en begravelse. Det som derimot er viktig for han, er at den avdøde ikke ligger der helt alene.

Det har hendt at han har sittet der alene med presten i selve begravelsen. Aldri mer. I stedet samler han heller ungene, kona, svigerforeldre og folk fra hans egen omgangskrets til å være der sammen med han.

– Det skjer heldigvis ikke så ofte, men det er likevel trist at enkelte kanskje er så ensomme at ingen møter i deres egen begravelse. Så i mine begravelser skal jeg sørge for at ingen skal forlate denne verdenen uten å bli sett av noen.

Hanna Skotheim