Ina Libak hørte folk si Nav møtte dem med mistillit. Da hun selv måtte ringe, fikk hun en aha-opplevelse

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

hanna.skotheim@lomedia.no

Ina Libak hadde hørt folk fortelle at Nav møtte dem med mistillit, men hun hadde nok ikke skjønt det helt før hun selv satt der med Nav på telefonen.

Hun var gravid, og fordi jobben innebar fysisk risiko, måtte hun holde seg hjemme og motta såkalte svangerskapspenger fra Nav. Men så dukket det opp en annen jobb, og hun ringte Nav for å be dem stoppe utbetalingene.

Det var lettere sagt enn gjort.

Da hun omsider fikk snakke med en ansatt, og begynte å forklare hvorfor hun ringte, fikk hun en tydelig beskjed: «Hvis du tror at du kan motta lønn samtidig som du mottar svangerskapspenger, så tar du feil».

Dette har hun tenkt mye på, at det skurrer i enkeltmenneskets møte med hjelpeapparatet. Hun frykter at det kan bryte ned folks tillit til velferdsstaten og politikerne. Tillit virker bare når den går begge vier.

– Tapt tillit, enten det er til velferdsstaten eller Arbeiderpartiet, kan ikke vedtas eller kjeftes på plass, påminner Libak.

Lag på lag av trygghet

Etter å ha blitt mor, er hun mer sosialdemokrat enn noen gang.

Begge deler handler, slik hun ser det, om å bygge lag på lag av trygghet.

Hun oppfatter ikke seg selv som en spesielt bekymret forelder, men hun tenker mye på hva slags samfunn lille Ingeborg på 15 måneder skal vokse opp i. Vil hun finne sin plass og kjenne at det er bruk for henne?

Mor Ina setter sin lit til det en gang så mektige, statsbærende partiet som akkurat nå sliter med elendige målinger og intern strid.

Hanna Skotheim

– Jeg er så glad for at jeg er sosialdemokrat. Vi vet jo at vi har verktøyene som trengs.

– Folk i andre partier vil vel si det samme?

– Jo, men tenk å være i Høyre og ikke ville styre markedet for eksempel. Da må man vel bare sitte og vente på det som skjer.

– Hvordan føles det egentlig å være AP-politiker om dagen?

– Jeg er veldig glad i Arbeiderpartiet, det er en stor del av min identitet. Jeg velger å være optimist. Når det er krise, tror jeg det siste vi trenger er at alle legger seg ned og gir opp, sier hun over en lunsj på Youngstorget i Oslo.

En rausere sosialpolitikk

Strengt tatt er hun ikke politiker lenger.

Riktignok har hun et verv på fylkesnivå, men jobben er for tiden i fagforeningen hennes, FO. Der jobber hun med det vi forstår er noe av det viktigste hun vet: sosialpolitikk og tillitsreform i offentlig sektor.

FO skal meisle ut en sosialpolitikk for en ny generasjon på landsmøtet i november.

Men først er det landsmøte i Arbeiderpartiet. Her har Ina Libak varslet kamp for en rausere sosialpolitikk.

Hanna Skotheim

Hun tenker ikke på sosialpolitikk som et eget politikkområde, mer som noe som ligger under eller svever over alt annet. Ikke bare sikkerhetsnettet når vi faller, men like mye alt som bidrar til at vi holder oss på beina, fra barnetrygd og fellesskole til helsevesen og pensjon.

Når alt virker, tenker vi ikke over at vi har en sosialpolitikk, påminner Libak. Når det rakner blir det derimot veldig synlig at den ikke er god nok. Litt som husarbeid, det synes først når det ikke blir gjort.

Sånn som nå, når matkøene vokser og flere faller ned i fattigdom. Vi kan ikke sitte og se på at folk fryser og sulter fordi det skal lønne seg å jobbe, mener Libak.

– Folks liv er for viktige til å være eksempler for andre.

En kald dusj

Som 16-åring så hun filmen «En ubehagelig sannhet», og ble skremt av klimaendringene.

Hun begynte å dusje i kaldt vann, men skjønte raskt at det ikke ville redde kloden. Hun ble med i Natur og ungdom, deretter i AUF. Unge Ina ville endre verden gjennom poltikk, som sin far.

Og hun ville bli sosionom, som sin mor.

I 2018 ble hun valgt til leder i AUF. To år seinere forlot hun politikken for å gå tilbake til sosialt arbeid. Hun fikk jobb i et tiltak for kvinner i rus.

Hanna Skotheim

Allerede første dagen kjente hun på hvilket privilegium hun hadde forlatt i politikken og at hun nå hadde mye mindre mulighet til å påvirke. Hun elsket jobben og menneskemøtene. Men avstanden til systemene og samfunnet ble større.

Når man jobber i et fagfelt, kjenner man seg ikke alltid igjen i måten det omtales på, mener sosionomen.

– Politikere bør snakke om fattigdom i stedet for lavinntekt, og rettferdighet i stedet for en bærekraftig velferdsstat.

Kronjuvelen

Hun skulle ønske det kom flere kronikker og medieutspill fra den virkeligheten sosialarbeiderne kjenner, og færre fra mennesker med makt og penger.

Hun understreker at alle sosialarbeiderne hun kjenner er modige på vegne av menneskene de jobber med, men at de med fordel kunne vært mer høylytte i offentligheten.

– I politikken er det mye snakk om kostnader. Men tenk hvilken fantastisk investering det er å gi et barn en trygg oppvekst. Det må vi snakke mer om. Og vi må huske at hvis ikke vi snakker om hullene i velferdsstaten, så er det andre krefter som gjør det.

Første gangen hun hørte FO-leder Mimmi Kvisvik omtale Nav som kronjuvelen i velferdsstaten, fikk hun gåsehud. Hun kunne ikke huske sist gang hun hadde hørt noen ha visjoner for Nav.

Hanna Skotheim

Skutt på Utøya

Ina Libak ble nesten drept for det hun tror på. Terroristen på Utøya skjøt henne i hendene, i kjeven og i brystet. Da hun falt om utenfor kafébygget, sikker på at hun skulle dø, la gode venner seg ned og presset mot skuddsårene for å stoppe blødningene.

Ina sa at de måtte løpe for å redde sine egne liv, men de ble liggende. Hun husker lettelsen over å slippe å dø helt aleine der i den våte skogen.

Dagen før hadde hun hilst på Jonas Gahr Støre for første gang. Uka etter besøkte han henne på Ullevål sykehus. «Vi som var der rundt senga di visste ikke om du ville klare det. Men det gjorde du da, og du har gjort det hver dag siden», sa Støre i en tale sju år seinere. Da var han blitt Ap-leder, og gratulerte AUF med «en helstøpt ny leder». Han kalte henne morsom, skarp, trygg, tydelig og inspirerende.

I Libak fikk han en ungdomsleder som ikke var redd for å tale moderpartiet midt imot.

På landsmøtet året etter gikk hun på talerstolen og utfordret det tradisjonelt oljevennlige partiet som nå ville sjekke muligheten for å bore i havet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. I pausene løp hun ut til ungdommer som ropte slagord mot oljeutvinning. Libak heiet og takket, og holdt dem oppdatert på tautrekkingen bak kulissene.

Da det omsider ble klart at Ap hadde snudd, tok hun på seg en svart genser med teksten «Leve havet» og feiret seieren sammen med demonstrantene.

Hanna Skotheim

Jakten på gull

Etter 22. juli skjønte Libak at hennes plass i verden på ingen måte kan tas for gitt. Hun som hadde vært vært travelt opptatt med å redde verden ved siden av utviklingsstudiene på universitetet i Ås, kunne ikke en gang løfte en kaffekopp.

Smertene i hendene kommer til å være der resten av livet, og hun bruker fortsatt begge to for å løfte et ølglass. Men hun opplevde tidlig å bli sett som mer enn et offer.

En av professorene på Ås, som selv hadde blitt skutt i utlandet, gjorde en innsats for at hun skulle få avlegge eksamen muntlig i stedet for skriftlig. Tilsynelatende en bagatell i kjølvannet av et terrorangrep. Men for den unge studenten betydde det mye.

Det ble så tydelig at han ikke bare tenkte at stakkars henne, hun må få slippe eksamen.

– Jeg hadde mange rundt meg som så etter det friske. Akkurat som sosialarbeidere hele tida leiter etter gullet hos hver enkelt, sier Libak.

Det var derfor hun ble sosionom. Hun tenker ikke på seg selv som en hjelper, men heller en som jakter på det gullet. Folk hjelper stort seg selv, men de kan trenge hjelp til å finne fram den kraften som bor i dem, forklarer hun.

Et liv i kamp

– Jeg har blitt skutt i et høyreekstremt terrorangrep, jeg tar ikke lett på ordene, sier Libak i filmen Generasjon Utøya.

Her forteller hennes etterfølger, Astrid Hoem, om et barbesøk der de to kom i snakk med noen unge gutter som var litt usikre på hva de egentlig mente om 22. juli. Som de sa: «Overleverne fra Utøya hadde jo litt rett, men det hadde Anders Behring Breivik også».

Og det er dette som skremmer Libak. Mer enn hun frykter høyreekstreme miljøer i seg selv, frykter hun at tankegodset derfra skal skal normaliseres og få fotfeste blant helt vanlige folk.

Ina Libak og andre overlevere forteller sin historie i filmen Generasjon Utøya.

Fenris Film

Økende forskjeller her hjemme og udemokratiske tendenser ute i verden skaper uro.

Da Russland invaderte Ukraina, var datteren bare tre måneder, og lykkelig uvitende om den frykten mange voksne følte på. Men om kvelden tok Ina henne under dyna og holdt henne litt ekstra godt.

I den skjebnetida vi lever i nå trenger vi alle å bli beroliget, mener hun.

– Norge er ikke vaksinert mot splittelse. Vi kan ikke ta demokratiet og våre verdier for gitt, sier kvinnen som har lovet å hedre sine døde venner med et liv i kamp.