Lene i Nav er fortvilet: Mikael får ikke boligen han har krav på

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Eivind Senneset (foto)

– Det er fortvilende at han ikke får boligen han venter på! utbryter Nav-ansatt Lene Mari Wold.

Hun har akkurat plukket opp Gry Irmelin Dale, leder for LAR Bergenhus poliklinikk. Sammen skal de kjøre 40 minutter ut av Bergen sentrum for å møte klienten Mikael Chiaramonte. Det siste året har han bodd på omsorgssenteret Dreamcenter Bergen.

Her får han kost og losji og noe oppfølging av helsepersonell. Men både Gry Irmelin Dale, behandleren hans i LAR, og Lene Mari Wold i sosialtjenesten i Nav vet at han er lut lei av å bo der.

– Det er et sted å bo, men det er ikke hans hjem. Han bestemmer ikke reglene, sier Dale.

Skriker etter boliger: Ingen har flere hjemløse enn Bergen: Mikael har stått i kø i to år

Lene Mari Wold (t.v) i Nav Bergenhus og Gry Irmelin Dale, leder for LAR Bergenhus poliklinikk kjører for å møte klienten Mikael Chiaramonte.

Eivind Senneset

Veien ut dit er så smal at det bare er plass til en bil i veibanen. De parkerer i grøftekanten. Ved siden av står en ødelagt buss. De går inn for å treffe ham.

Dale har ansvaret for den medisinske oppfølgingen, Wold for at han har penger til livsopphold og tak over hodet.

Stor mann i hettegenser

De vises inn i en liten stue hvor personalet har satt fram kaker, frukt og kaffe på salongbordet. Så står han med ett i døråpningen. En kraftig mann i hettegenser, barbeint i crocs, men forventningsfull:

– Kommer dere med leilighet til meg i dag?

Mikael Chiaramonte er lei av å vente på egen bolig. Hvor skal jeg bo? spør han.

Eivind Senneset

Han har en psykisk lidelse og er under legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Han har tidligere bodd i fengsel og på Sandviken sykehus.

Da han ble skrevet ut fra sikkerhetsposten på Sandviken for noen år siden, søkte han og fikk innvilget egen bolig i et bosenter med døgnbemanning. Men boligen lar vente på seg. Forvaltningsenhet psykisk helse i Bergen kommune har ikke noe ledig å tilby.

Mannen blir stående i døråpningen.

– Hvor skal jeg bo? spør han.

Men heller ikke i dag har saksbehandler Wold svar å gi ham. Hun ser på ham og sier at hun ikke har med noen leilighet til ham.

– Jeg vil ikke bo her lenger! Jeg vil ikke være her! utbryter han.

Mikael Chiaramonte er 37 år. Han har stått 19 måneder i kø for å få boligen han har vedtak på.

Leder for Forvaltningsenhet psykisk helse har ikke villet stille til intervju. Hun har henvist til byrådsavdelingen i Bergen. Svaret kan du lese nederst i saken.

Blir sliten av det

Sosionom Lene Mari Wold har sagt til ham flere ganger at «hvis vi venter litt til, så ordner det seg sikkert».

– Men det gjør jo ikke det. Det er vanskelig å tro på det jeg selv sier. Det tapper meg for energi.

Han kan ringe henne ukentlig for å spørre hvorfor han ikke får bolig, eller han etterlyser ting han mangler. Noen ganger kan det ligge svært mange anrop fra ham.

Så truer han med å gå ut og ruse seg, og da vet hun at han kan bli farlig.

– Mikael er en fin fyr. Det som sliter meg ut er å jobbe i et system hvor brukerne ikke får det de har krav på, sier Wold.

Hun må stadig forklare ham at det ikke er Nav som er skyld i at han ikke får boligen. Det er andre etater i kommunen som ikke leverer. Samtidig må hun motivere ham til å bli på institusjonen. Han kan jo ikke bo på gaten.

Chiaramonte går ut for å ta en sigarett.

– Han er kjempelei av ikke å få den boligen og det er jeg også, utbryter Wold.

Lene Mari Wold i Nav har sagt flere ganger at «hvis vi venter litt til, så ordner det seg sikkert». Hun synes det er vanskelig å tro på det hun selv sier.

Eivind Senneset

To sammen betyr mye

Chiaramonte ble klienten hennes for to år siden. Han er ikke rykket høyere opp i boligkøen på den tiden, men Wold tror hun har vært med å dempe frustrasjon.

Det handler om å høre på ham, la valgene hans bety noe. Som at han selv fikk velge å bo på det kristne Dreamcenter Bergen mens han venter på sin egen bolig.

Mannen har satt seg ned i sofaen igjen. Over ham henger en plakat med de ti bud på skakke.

Han sier at han synes Wold gjør en god jobb for ham.

– Ah! Da hun ble min nye saksbehandler tenkte jeg hun var en ny fersk en som ikke gidder gjøre noe. Men jeg har fått et godt syn på henne. Hun prøver hele tiden og gjør det hun kan for meg, sier han.

Han lener seg fram over bordet, ser intenst på henne, sier ertende:

– Jeg skal ha privatnummeret ditt! Jeg skal tracke deg!

Da setter Gry Irmelin Dale ham på plass. Hun er vernepleier og har vært LAR-behandleren hans i mange år.

Vernepleier og LAR-behandler Gry Irmelin Dale har kjent Mikael Chiaramonte i mange år.

Eivind Senneset

Hun ser også hvordan bosituasjonen påvirker ham. Hun mener det er et system som ikke klarer å romme pasienten.

– Vi i Lar hadde hatt mulighet til å substituere (erstatte) flere avhengigheter som han har brukt illegalt, om han var i egen bolig, sier hun.  

Hjelper å være to sammen

Wold er glad for at de to har reist sammen for å møte 37-åringen. Hun synes det reduserer belastningen.

Ved å jobbe tett med Lar-behandleren får hun også mer kunnskap om hva som kjennetegner ulike diagnoser.

I jobben møter hun folk som har ulike personlighetsforstyrrelser. Da må hun være oppmerksom på kroppsspråket sitt eller bevisst på at det hun sier kan oppfattes svart-hvitt. Hun synes det er lettere å forholde seg til det når hun vet mer om lidelsene de har.

Lene Mari Wold synes det er tungt å jobbe i et system som ikke gir brukerne det de har krav på.

Eivind Senneset

– Jeg er blitt kalt Nav-fitte. Det velter ikke lasset for meg, men jeg orker ikke så mye utskjelling i tillegg til det andre som sliter på meg i jobben, sier hun.

Noen dager kjenner hun seg «hodetrøtt». Hun kan føle seg helt tømt etter en samtale med en bruker, og hun kan kveppe til på butikken hvis hun hører samme ringetone fra en mobil som jobbtelefonen hennes har.

– Hva gjør du for å unngå at brukerne sliter deg ut?

– Jeg har skjønt at jeg ikke må være på hele tiden. Jeg setter grenser for hva jeg kan gjøre, sier hun.

Hun henvender seg til Chiaramonte og sier at hun forstår at han ringer, at han kjemper sin sak, men at hun kan bli sliten av å ikke kunne gi ham svar.

Da hevder han at det er hun som ringer ham mest, at det ikke er han som maser på henne.

Gry Irmelin Dale (t.v) og Lene Mari Wold motiverer ham til å bli noen dager til på Dreamcenter Bergen.

Eivind Senneset

– Jeg kan ikke ta telefonen hver gang du ringer, men ringer deg opp igjen. Kanskje det er derfor du opplever det sånn, sier Wold.

Vil sitte på til byen

Så sier Chiaramonte at han vil sitte på med dem inn til byen. Han forteller at personalet på Dreamcenter Bergen har oppdaget at han har tatt noen tabletter ulovlig.

Han har fått beskjed om at han ikke får bo der lenger.

– Jeg føler meg så flau, sier han.

Dale og Wold vil for all del unngå at han reiser fra omsorgssenteret før han har et nytt sted å bo. Da vet de hva som vil skje: Han ruser seg, kan bli voldelig og havne tilbake på sikkerhetsposten på Sandviken sykehus hvor han har vært innlagt før.

– Da er du i det igjen, sier Dale.

De kan ikke nekte ham å reise derfra. Men de spiller på hverandre for å få ham til å bli.

– Du kan ikke bo på gaten, sier Wold bestemt.

Lene Mari Wold ringer overnattingssteder i Bergen for å høre om de kan ta i mot klienten.

Eivind Senneset

Hun og Chiaramonte går ut på tunet sammen. Hun tar opp mobilen og begynner å ringe flere hospits i Bergen. Har de ledig plass?

Hun ringer også til lederen for Dreamcenter Bergen og avtaler at Chiaramonte kan være på omsorgssenteret inntil de finner et overnattingssted som kan ta ham imot en av de neste dagene.

Runddansen er i gang, fordi han ikke får boligen sin.

Væpnet aksjon på Nav

Samtidig som det lille dramaet foregår i stuen på omsorgssenteret, er det væpnet aksjon på Nav Bergenhus.

En av Wolds kolleger i sosialtjenesten er blitt drapstruet av en klient, og mannen pågripes.

Der inne på kontoret i byen går avdelingsleder Kari Hatletvedt med raske skritt i gangen. Den aktuelle medarbeideren blir ivaretatt. Situasjonen håndteres rolig og etter rutine.

– Det er langt flere psykisk syke som bor ute i samfunnet med en rusavhengighet. Mange er ikke i stand til å motta hjelp, og det mangler tilbud, alt fra behandling til differensierte boliger. Det kan få fatale følger om de ikke følges opp godt. Det handler om sikkerheten i samfunnet, sier hun.

Kari Hatletvedt leder avdeling for helse og rehabilitering i Nav Bergenhus. De har ansvar for 200 brukere med alvorlig rusavhengighet og psykisk lidelse.

Eivind Senneset

Hennes bekymring er at sosialarbeidere ikke skal orke å jobbe med de mest krevende brukerne. Hun mener det er en formidabel oppgave at Nav skal følge opp personer med alvorlige sinnslidelser og rusproblematikk.

I beste fall skrives de ut fra psykisk helsevern eller fengsel til Distriktspsykiatrisk senter (DPS) som har FACT-team eller ingenting, påpeker hun.

Med nedbyggingen i psykisk helsevern har kommunen fått et for stort ansvar til å ta imot disse personene, mener hun. Nav kan bli ringt til rett før personen skrives ut med beskjed om at vedkommende ikke har et sted å bo.

– Da må vi i Nav finne noe midlertidig. Noen timer senere står vedkommende i mottaket hos oss, sier Hatletvedt.

Veiledning med psykolog

Hun synes det er forståelig at Chiaramonte stadig ringer saksbehandleren sin og spør «hvor er jeg i køen»?

– Vi i Nav blir trøtte av det. Vi jobber i et system som ikke leverer. Mikael har fått innvilget noe han ikke får, sier hun.

Avdelingen hun leder, helse og rehabilitering, har ansvar for 200 brukere med alvorlig rusavhengighet og psykisk lidelse.

– Brukerne blir sinte på oss i Nav, for de skjønner jo ikke hvem i kommunen som skal gi dem det de har krav på, sier hun.

Mandag 8. mai ble en medarbeider i Nav Bergenhus drapstruet. Situasjonen ble håndtert rolig og etter rutine på Nav-kontoret.

Eivind Senneset

Hun vet at det sliter på de ansatte. Derfor har hun innført veiledning med psykolog. Hun er også opptatt av at de skal legge merke til små steg i arbeidet sitt og ikke bli for ambisiøse i hva de skal få til. Hun har også fått ekstra årsverk til avdelingen.

– Jeg har fått gehør for at vi må være nok folk, så vi ikke havner på felgen. Samtidig hjelper det jo ikke med mange nye stillinger hvis jeg ikke får besatt dem, sier hun.

Hun er veldig motivert til å gjøre det hun kan for å minske belastningen på sine medarbeidere. Tidligere i år meldte hun hele avdelingen på FOs fagdag om hvordan man kan motvirke omsorgstrøtthet i jobben. Hun er også opptatt av at de må sette grenser for profesjonsutøvelsen og plassere ansvar som ligger til andre etater.

– Livet er på vent

I stuen på omsorgssenteret er stemningen lettere. Chiaramonte blir ikke kastet ut på dagen. Han går også med på å bli der noen dager til, inntil Wold har skaffet ham noe annet midlertidig i Bergen.

Nå snakker de om gatefotball og andre planer han har for livet sitt.

Så sier han at han vil vise fram rommet sitt. Han bor i underetasjen i det eldre huset, ned en smal, knirkete trapp. Fra vinduet sitt ser han ut på den ødelagte bussen i grøftekanten.

Mikael Chiaramonte viser fram rommet sitt i kjelleren. Her har han seng, stol og skrivebord.

Eivind Senneset

Inntil veggen bak skrivepulten hans står en stor flatskjerm. Den er 50 tommer. Det er ikke plass til å sette den opp. På gulvet ligger en pose med julegaver han ikke har fått levert fra seg.

Når Wold og Dale har satt seg i bilen for å kjøre tilbake til Bergen snakker de gjennom dagens inntrykk.

– Livet hans er på vent. Det er så trist, sier Wold.

Arbeidsdagen er snart over, hun skal hente toåringen i barnehagen. Hun sier hun kjenner seg avslappet, selv om det har vært en intens dag.

Det er ikke noe mer hun kan gjøre for Mikael Chiaramonte denne ettermiddagen. 

Lene Mari Wold og Gry Irmelin Dale forlater Dreamcenter Bergen hvor Mikael Chiaramonte blir værende noen få dager til.

Eivind Senneset