LO-topp på karaokebar: – Det er mye historie i arbeidersangene

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

– Karaokebar!?

Stemmen i den andre enden høres lettere sjokkert ut. Hun synes åpenbart det ikke høres ut som en god idé.

Men er det egentlig et mer naturlig sted å intervjue den nyvalgte nestlederen i Fellesorganisasjonen (FO), som vil gjenreise sangkulturen i fagbevegelsen?

– Det kan bli pinlig. Jeg er jo aldri på karaokebar …

Det blir stille et par sekunder.

– Men ok, jeg hører med Paddy’s.

Karaoke i gågata

En uke seinere har snøen kledd inn de fargerike trehusa i gågata i Lillehammer. Ute er alle lyder pakket inn i vatt, men inne på den irske karaokebaren skal musikken snart strømme ut av høyttalerne.

Innehaveren av Paddy’s har låst opp døra for oss, selv om det er flere timer til puben åpner.

Heldigvis er det bare oss her. Og innehaveren og dattera hans som sitter i baren.

– Jeg nekter å synge først, sier Grandalen.

Det ser ikke ut som de to i baren har tenkt til å bidra. Fontenes journalist må trå til.

Da er det bare å leite fram en sikker hest: Johnny Cash dundrer ut av høyttalerne. Vi er i gang.

Love is a burning thing

And it makes a fiery ring

Bound by wild desire

I fell into a ring of fire

Fartein Rudjord

Pizzeria og bakeri

Lisbeth Grandalen har brukt jula og de første ukene til å komme på plass på kontoret i Oslo, bli kjent med folk og flytte inn i den nye leiligheten på St-Hanshaugen. Hun har bare vært nestleder i FO i litt over en måned.

Mye er nytt, både vervet og byen. Det er første gang hun i sitt 49 år lange liv bor utenfor hjembyen Lillehammer.

Hun møtte mannen hun er gift med allerede da hun var 18. Han var tre år eldre og var tillitsvalgt i Norsk jern- og metallarbeiderforbund. Lisbeth jobba på en pizzarestaurant og et bakeri.

Når hun tenker tilbake, tror hun ikke at hun drømte om å bli noe spesielt. Det handlet om å skaffe seg en utdanning og fast jobb.

– Så var det ei på bakeren som tok sosionomstudiet og sa at det var ålreit. Så da begynte jeg, da.

Fått mange muligheter

Helt tilfeldig var det ikke at hun ble sosionom. Hun har alltid brydd seg om folk. Hun tror selv hun kan bry seg litt for mye.

Grandalen har jobba i flyktningtjenesten og rustjenesten, vært sosialkonsulent i Gjøvik kommune og jobba på sykehus.

Der ble hun foretakstillitsvalgt for FO. Etter det har hun klatra i hierarkiet – helt opp til nestlederposten i FO. Hun kom fra jobben som organisasjonsarbeider i LO Oppland.

– Jeg har aldri higet etter posisjoner, men jeg har fått mange muligheter. Det er jeg glad for. Jeg må forvalte tilliten til det beste for medlemmene, sier Grandalen.

– Må snakke om fattigdom

Valgkomiteen i FO beskrev Grandalen som kunnskapsrik og kreativ, og med et brennende hjerte. Og hjertet brenner blant annet for LO.

Lisbeth elsker faktisk LO. Det er i hvert fall det hun sier.

– Vi er mange forbund med ulike interesser, men når vi står samla kan vi oppnå store ting.

– Hvilke saker brenner du for?

– Vi må snakke mer om fattigdom. Samfunnet har ikke godt av at så mange er fattige, det antallet må ned.

– Hva er løsningen?

– Det er flere politiske grep som må tas, og FO må kjempe for å løfte sosialpolitikken. Vi må ikke glemme dem som ikke har det så bra.

Ble med i Rødt

Lisbeth Grandalen meldte seg inn i Rødt før lokalvalget i 2019. Hun har aldri tidligere vært partipolitisk aktiv. Hun ble berørt av havnearbeiderstreiken.

– Det var en følelse av urettferdighet. Hvis man skal stå opp mot en sterk arbeidsgiver, trenger man støtte. Jeg syns det er helt magisk når fagforeninger stiller opp for andre.

I dag er hun ikke lenger med i et politisk parti. Men banker hjertet fortsatt for Rødt?

– Jeg er på den fløyen, fra Ap til Rødt. Du finner ikke et parti som passer deg 100 prosent. Men nå er jeg aktiv i fagbevegelsen og ønsker å påvirke sosialpolitikken på den måten, sier Grandalen.

Fartein Rudjord

På karaokebaren i gågata har Lisbeth blitt varm i den røde dressen. Hun tar et godt grep rundt mikrofonen. Dagens headliner velger en låt av nyere dato: hitten til Black Eyed Peas, Shakira og David Guetta.

FO-nestlederen gynger i takt med musikken og strekker armen i været under refrenget:

Don’t you worry

Don’t you worry ‘bout a thing

‘cause everything’s gonna be all right

Everything’s gonna be all right

Hun må ha vært på karaokebar før.

Vil ta sangen tilbake

Som nestleder i FO er en av hennes viktigste oppgaver å holde orden på forbundets økonomi. Men hun har også en annen agenda: å få sangen tilbake i FO.

Hun mener det synges altfor lite både i eget forbund og i LO.

Fartein Rudjord

– Det er veldig mye historie i arbeidersangene. Vi i fagbevegelsen må huske på den stolte og fine historien vår, og alt vi har oppnådd, mener hun.

Og da mener Grandalen sangen er et viktig verktøy. I arbeiderbevegelsen har sangen historisk sett stått sterkt – i likhet med i kirken. Kanskje ikke rart at enkelte får litt sektfølelse.

Grandalen tror de yngre generasjonene har glemt sangens posisjon i LO.

– Det er fordi vi synger altfor lite! Da blir det kleint når vi først skal synge. Vi må jo synge disse sangene på hvert møte, det er sånn vi får et forhold til dem.

Preget av 80-tallet

Det skulle ta mange år før Lisbeth Grandalen la sin elsk på de klassiske arbeidersangene.

Den musikalske reisen startet på mormors fang. Hun var fra indremisjonen på Vestlandet og sang «Fader vår» og «Påskemorgen slukker sorgen» for barnebarnet.

På skolen satt Lisbeth som et tent lys da dama bak pianoet ba elevene velge sanger fra skolesangboka. Lisbeth ville høre «En villand svømmer stille». Hun syntes den var så trist.

– Hva hadde verden vært uten Mats Bergs skolesangbok! Den har betydd mye, sier Lisbeth.

Det gjorde også musikken fra 80-tallet, som Wham og Def Leppard.

Hun bodde sine første år i et arbeiderstrøk med mange unger. Så flytta familien til skogkanten ved skistadion i Lillehammer, der det var få andre barn.

– Da gikk jeg i skogen for meg selv med walkman og hørte på musikk.

Arbeidersang på Ullevål stadion

Hun skulle bli voksen og tillitsvalgt i LO før hun fikk et forhold til Rudolf Nilsens dikting og klassiske arbeidersanger. Nå er hun forelsket i dem.

Lisbeth kan synge Revolusjonens røst av full hals i bilen på vei hjem fra jobb. Eller i dusjen.

Gi meg de rene og ranke, de faste og sterke menn

De som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen

Og selger min store tanke, men kjemper til døden for den

– Den er så nydelig. Jeg får lyst til å gå i tog med røde flagg, sier Lisbeth med salig blikk.

En gang hun var på tillitsvalgtssamling på Ullevål stadion, ble lydanlegget testet ute. Lisbeth løp rett bort og spurte om de ikke kunne spille Revolusjonens røst.

– Den runget over Ullevål, og vi sto på tribunen og sang med. Det er min største bragd, ler Grandalen.

Fartein Rudjord

Ble sagt opp

Hun ble tillitsvalgt allerede som 19-åring. Det var ikke planen.

Grandalen jobbet på en pizzeria i Lillehammer. Restauranten praktiserte karensdag: Var du syk, fikk du ikke betalt for det. De ansatte var frustrerte.

– Men vi spurte først om det var greit at vi organiserte oss, og sa at vi ikke orka hvis det ble for mye tull. De sa det gikk greit, men så ble det bare tull likevel, sier Lisbeth og ler.

Alle meldte seg inn i LO, men ingen ville være tillitsvalgt. Til slutt rakk Lisbeth opp hånda. Det skulle bli langt mer krevende enn hun så for seg.

Flere av kollegene ble sagt opp. Lisbeth måtte i mange ubehagelige møter med ledelsen.

– Det var vondt å gå på jobb. Det syntes alle.

Til slutt var det Lisbeths tur. Da ble LO-advokaten koblet på.

– Du sier ikke opp tillitsvalgte, sier Lisbeth.

De ansatte fikk erstatning for usaklig oppsigelse. Lisbeth forteller at hun fikk utbetalt 26.000 kroner skattefritt. Det var mye penger for en 19-åring den gang.

– Da skjønte jeg at det var viktig å være organisert. Det er vel derfor jeg er tillitsvalgt i dag.

Påvirket av bestemor

Hun har tatt opp arven etter sin skotske bestemor. Hun traff Lisbeths bestefar under 2. verdenskrig. Etter krigen flyttet de til Lillehammer. Da Lisbeths bestefar drukna i Mjøsa under en fisketur, blei bestemora alene med barna. Hun måtte få seg en jobb.

– Hun tjente mye dårligere enn kollegene. Den gang var det egen kvinnetariff, forteller Lisbeth.

Etter hvert fikk hun jobb på et vaskeri og ble tillitsvalgt i Norsk Kjemisk industriarbeiderforbund.

– Jeg husker godt da hun blei intervjua på radio om en konflikt, da benka vi i familien oss ned foran radioen. Jeg er nok blitt påvirka av bestemor.

I hverdagen blir det mye prat om tariffavtaler og arbeidsvilkår ved kjøkkenbordet. Mannen jobber i Fellesforbundet. Da Lisbeth ble fylkesleder i LO Oppland, ble de kontornaboer.

Sammen har de tre barn, på 23, 18 og 14. Hun tror de har fått både rettferdighetssans og forhandlingsevne av sine fagforeningsforeldre.

– Også er de litt strie.

– Det setter du vel pris på?

– Ja, men det kan være litt slitsomt. Det er vel sånn det er å være arbeidsgiver, slitsomt med folk som skal mene noe og blande seg hele tida.

Bonnie Tyler

På Paddy’s går vi inn for landing. Lisbeth vil synge duett. Jeg er ikke vanskelig å be.

Det blir Bonnie Tyler.

Turn around

every now and then

I get a little bitt lonely

and you’re never coming ‘round

Innehaveren og dattera sitter i baren med armene i kors. Det er vanskelig å tolke hva de to mener om dagens underholdning på puben.