Ny forbundsleder: – Skjønner at folk kan tenke at jeg er litt skummel

Simen Aker Grimsrud (tekst)

simen@lomedia.no

Fartein Rudjord (foto)

Marianne Solberg legger små hvite tennposer mellom vedkubbene. Hun vil ikke høre snakk om at det er juks.

– Det dummeste jeg veit er når noen står og spikker fliser og lager gnist med steiner og sånn, sier hun og fisker fram en lighter fra den godt utrusta tursekken.

Rundstykke i pølsevann

Vi har gått «Zik-Zakken», som turløypa kalles, fra sykehuset i Drammen og opp til en topp over byen.

Her kan Marianne Solberg se over til Konnerud der hun bor med mannen sin og barna på 13, 16 og 19. Hun kan skimte hjembygda hvor etternavnet kommer fra, der hun spilte håndball og trommer i korps i barndommen.

Hun husker de kalde kveldene på bandybanen, da hun var med faren for å se topplaget Solberg spille i eliteserien. Belønninga var å kjøpe den lokale spesialiteten bløyta i kiosken: et rundstykke som var dynka i pølsevann.

Marianne Solberg skal snart gå til topps i FO og ta imot applaus på Folkets Hus i Oslo.

Hun skal snakke om veien videre, om hvor viktig det blir å rekruttere flere tillitsvalgte i åra framover og at hun fortsatt vil kjempe for en egen sosialminister.

Fartein Rudjord

Men i dag, tre uker i forveien, står hun her ved inngangen til Drammensmarka og får ikke fyr på bålet.

Elsker «glamping»

Det er her hun kobler av når det koker som verst. Når dagene blir lange. Hun har en enorm arbeidskapasitet, blir det sagt. Kolleger og venner skjønner ikke at hun får tid til alt.

Selv opplever hun ikke at hun gjør så mye mer enn andre. Det handler kanskje at hun alltid har jobba med ting hun brenner for. Og at hun er god til å prioritere bort ting som ikke er så viktige.

Det kan godt være litt rotete hjemme. Hekken kan se ustelt ut.

Hun prioriterer mennesker. Og naturen.

Etter en travel dag på kontoret kan hun dra rett ut i skauen og henge opp hengekøya. Hun liker turene i nærområdet best. «Skal du ha med deg alt det der», spurte mannen hennes første gang han så Marianne pakke sekken for en kjapp tur.

I den pleier hun å ha god mat, vin, lyslenker og presskanne. Solberg kaller det «glamping». Det skal være litt luksus.

– Jeg benytter turene til å være sammen med venninner jeg ikke ser så mye. Da kan vi sitte ved bålet og skravle hele kvelden.

Fartein Rudjord

Giftet seg i ekspressfart

Hun drar også på turer med Tor Gunnar. De møttes i slutten av februar i fjor. Fire måneder seinere giftet de seg i Trondheim rådhus. Der var det onlinebooking.

Nå har de kjøpt seg en minicamper – en liten eggeformet campingvogn de reiser på turer med når de får mulighet.

Og vi må jo nesten spørre om det mange sikkert lurer på: hva skjedde?

– Haha. Det er det mange som spør om. Jeg veit ikke om det kan forklares rasjonelt, starter Solberg og smiler nesten forlegent.

– Nå er jeg 46 år, og da er det ikke sånn at du har tid til å date i årevis.

Hun er ikke typen som grubler veldig lenge over ting hun må beslutte, forteller hun. Er valget tatt, går hun for det.

– Jeg er villig til å ta risikoen når jeg har trua på at det skal gå bra.

Fartein Rudjord

Sjokkskadd

Det var kanskje det hun gjorde da hun for over åtte år siden blei spurt om hun ville sitte i FO-ledelsen.

Hun trodde først meldinga var sendt til feil person.

Å sitte i noen ledelse hadde ikke falt henne inn. Etter et par timer hadde hun snudd om hodet og tenkte «hvorfor ikke?»

Det var borgerkrigslignende tilstander i FO da hun ble valgt inn i ledelsen i 2015. Landsmøtet den gang var preget av tårer, intriger og harde beskyldninger.

– Jeg var helt sjokkskadd. Jeg visste at det skulle tas kontroversielle og omstridte grep, men det var vanskelig å forestille seg hvordan det skulle være.

Hun tror ingen i den nye ledelsen var forberedt på hvor tøff den første tida skulle bli.

Flere sentrale FO-ere som var uenige i veien videre, meldte seg ut av forbundet. Men Marianne Solberg var sikker på at grepene de tok, var riktige. Det handlet om å samle FO.

Vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger og velferdsvitere skulle ikke lenger sitte på hver sin tue. Den nye ledelsen skulle ordne opp i de demokratiske linjene i organisasjonen.

– Da vi var valgt, sa jeg til de andre i ledelsen: nå må vi vise at valget vi har tatt er riktig.

Fikk skylda

Siden den gang har det skjedd mye i FO.

Internt er det mer harmonisk enn noen gang, sies det. Det blir snakket om at FO etter 30 år endelig er samlet. Veien dit har vært krevende.

Marianne Solberg fikk ansvaret for å lede omorganiseringen og sammenslåing av fylkesavdelingene.

Det var svært upopulært i enkelte deler av landet. Da ledelsen ble gjenvalgt i 2019, endte det med flere blanke stemmer. Tydeligere kan du ikke protestere.

– Det ble en forståelse der ute om at dette var min agenda og mine valg. Men vi hadde votert fram alle sakene i landsstyret. Jeg bare frontet prosessen.

– Hvordan påvirket det deg å høre at det var din skyld?

– Jeg kan bli lei meg og tenke at det er urettferdig. Jeg er jo et menneske oppi dette. Men etter det landsmøtet, fikk vi masse støtte i organisasjonen.

Fartein Rudjord

I familieterapi

Da det stormet som verst, hadde Solberg behov for å støtte seg på noen.

Hun skjønte raskt at forbundsledelsen ikke bare kunne kjenne hverandre halvveis.

Det endte med at ledelsen gikk i «familieterapi». Ikke for å løse en krise, men for å bli sterkere sammen.

– Vi måtte senke terskelen for å ta opp ting og lære å stole på hverandre på ordentlig.

Når de skulle se på hvordan organisasjonen skulle bli bedre, måtte de starte med seg selv.

– De andre i ledelsen ble mine nærmeste da jeg syntes det var tøft og vondt. De er de eneste som vet hvordan det er å stå i denne jobben. Det gjør ikke mannen min.

For Marianne Solberg var det ikke på liv og død å bli FO-leder. Men hun mener hun kan gjøre jobben.

Da hun var avdelingsleder på sykehus, var hun sjefen til leger og psykologspesialister.

– Jeg er ikke redd for å lede folk som er mye flinkere enn meg på noen områder. Jeg er veldig begeistra for det.

Fartein Rudjord

Håpløs på navn

«Hei, Marianne.» De to enkle ordene kan få den nye forbundslederen til å stivne helt. Hun, som liker å ha kontroll på ting, begynner å famle.

Solberg har prøvd ulike metoder og tips, men hun blir ikke bedre. Hun klarer bare ikke å huske navn.

– Noen er dårlige på navn, men ekstremt gode på ansikter. Jeg er ikke det engang!

Hun ber på forhånd om unnskyldning. Til alle hun kommer til å glemme navnet på. Hun veit at det kan være sårende.

– Jeg blir veldig glad hvis noen presenterer seg med navn. Haha!

Moren ble blind

Kanskje hennes handikap med navn skyldes at hun vokste opp med en mamma som er blind.

– Uansett hvor vi kom, så hilste folk og sa hvem de var. Selv om det var noen vi kjente. Jeg er vant til at folk sier hva de heter.

Moren begynte å miste synet da Marianne var to år gammel.

Marianne tenkte aldri særlig over det. For henne har moren alltid vært et forbilde. Den tøffe, sterke og gode mammaen.

– Jeg kan kjøre henne et sted eller hjelpe til med små praktiske ting, men det er hun som passer på meg. Hun er mammaen min.

Solberg har opplevd at servitøren på restauranten spør henne hva moren vil ha å spise. Eller om hun kan smake på vinen. Som om en blind person ikke kan gjøre det.

Hun husker blikket hun kunne få da hun sa at moren passet ungene hennes.

– Det er sånne tåpelige ting som sikkert handler om uvitenhet, men som er slitsomt for dem som alltid opplever det.

Fartein Rudjord

Kan virke skummel

I barndommen løp Marianne Solberg mellom bordene på landsmøter, fylkesstyremøter og årsmøter i Norges Blindeforbund.

Hun har organisasjonsliv i blodet. Moren var fylkesleder og var engasjert i debattene.

– Det høres ut som du har arvet engasjementet fra moren din?

– Ja, vi er nok ikke så ulike sånn. Man kan ikke sette seg ned hvis ting blir litt vanskelig.

Solberg er kjent for å være god til å lese rommet og tolke stemninga. Hun tror hun har det etter å ha jobba i psykisk helsetjeneste i mange år.

– Jeg tror jeg egentlig er veldig harmonisøkende, og jeg tenker raskt «hvordan funker dette»?

– Så du er ikke glad i konflikt?

– Jeg er ikke redd for å være direkte eller ta den vanskelige samtalen på jobb. Jeg skjønner at en del som ikke kjenner meg kan tenke at hun der er litt skummel, sier FO-lederen og smiler.

Hun orker bare ikke å gå rundt grøten.

– De som kjenner meg godt syns jeg er veldig lite skummel. Jeg er veldig forutsigbar. Du trenger ikke lure på hva jeg mener.

Hater mingling

Ved inngangen til Drammensmarka har en hel pakke med tennposer gått på bålet. Nå ligger Marianne Solberg på kne og blåser det hun klarer.

– Nå må du ikke framstille dette som Lars Monsen på tur, at jeg henger i trea hele tida, sier hun og stikker de mørke krøllene fram fra bålrøyken.

– Det blir litt flaut overfor dem som stort sett treffer meg på byen med et glass Chablis, lissom.

Hun er glad i folk. Glad i å skravle. Men Solberg mener hun er langt mer introvert enn folk i FO tror.

– Det er en del av jobben: å snakke, snakke, snakke.

Hun bøyer seg ned i røyken igjen og blåser lange drag på bålet. En flamme stiger opp.

– Jeg hater sånne minglefester, det er det verste jeg veit!

Hun liker best å ha et oppdrag. Hun er mer enn gjerne FOs ansikt i debatter om sosialpolitikk, Nav eller barnevern.

Skal hun mingle må hun ta seg sammen. Minne seg selv på hvorfor hun er der og hvem hun skal snakke med.

– Det er energitappende for meg. Da vil jeg bare hjem og ikke snakke med noen. Eller ut i skauen og finne roen. 

Fartein Rudjord

Meldingen

Vi spoler tre uker fram.

Applausen runger i Folket Hus på Youngstorget. Marianne reiser seg, snur seg mot delegatene på FOs landsmøte og sender et slengkyss tilbake.

Skjalg Bøhmer Vold

Ingen skriftlig avstemming. Ingen blanke stemmer. Hele ledelsen blir klappet inn i sine nye verv.

På første rad tørker den nyvalgte lederen en tåre. Skjermen på mobilen lyser, gratulasjonene renner inn.

Marianne Solberg tar seg tid til å svare på en av dem; den fra mamma.

Hun sender hjerte-emojies tilbake.