Hanna skotheim

hanna@lomedia.no

I en leilighet i Byåsen bo- og aktivitetstilbud (BoA) i Trondheim, låser vernepleier Marie Chantal Nibasenge opp en dør som fører inn til et kjøleskap og en fryser.

Der ligger maten til personen som bor i leiligheten låst inne.

Risikoen er at beboeren kan spise ukritisk.

Når vedkommende vil ha mat, låser en ansatt opp og fikser maten sammen med personen. Så låses den inn igjen.

Dette er et eksempel på et tvangsvedtak.

«Ute av kontroll»

I over 20 år har bruken av tvang i tjenester til utviklingshemmede økt.

Siden loven om tvang kom i 1999 og fram til 2023, har antall tvangsvedtak mer enn tidoblet seg. Det viser en studie fra NTNU.

Forskerne bak studien mener at bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming er «ute av kontroll».

Både antall vedtak og antall personer som omfattes av vedtakene har økt i løpet av disse årene. Men i 2025 var det en svak nedgang sammenlignet med året før.

Antall vedtak stabilt

Tvang brukes ofte for å hindre at personer skader seg. Men det brukes også for å dekke grunnleggende behov.

I bofellesskapet på Byåsen bor det voksne mennesker med psykisk utviklingshemming, utviklingsforstyrrelser eller psykiske lidelser.

Det varierer hvor mange som har tvangsvedtak i hver avdeling, og hvor mange tiltak det er i hvert tvangsvedtak.

Siden vernepleier Marie Chantal Nibasenge begynte å jobber her for åtte år siden, har ikke antall vedtak endret seg.

Vedtakene skal vurderes kontinuerlig og kan fornyes årlig. De skal avbrytes hvis det ikke lenger er nødvendig med tvang.

Ifølge Helsetilsynet, så videreføres 90 prosent av vedtakene.

– Beboer eller verge skal være enige i det som bestemmes. Vedtakene er viktige for å hindre skade på brukeren selv, sier Nibasenge.

Vernepleier Marie Chantal Nibasenge

Hanna Skotheim

De ansatte forteller at de hele tiden kommuniserer med beboerne om hvorfor de gjør det de gjør.

Tvangsvedtak kan handle om å hindre eller begrense tilgang til vann eller eiendeler, løsne grep eller bitt, fotfølge, holde noen eller føre dem.

Det kan også dreie seg om å låse dører eller vindu, tvangspleie, varsling når noen går ut eller bruk av setebelte.

Reiser alvorlige spørsmål

Kim Berge og Karl Elling Ellingsen er forskerne bak studien om tvangsvedtak.

De har sett på vedtak etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 og pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A. I denne artikkelen konsentrerer vi oss om kapittel 9.

Loven skal hindre at personer med psykisk utviklingshemming utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Den skal også forebygge og begrense bruk av tvang og makt.

Kim Berge mener funnene reiser alvorlige spørsmål om rettssikkerheten til dem som blir utsatt for tvang.

– Hvis tvang handler om å hindre tilgang på usunn mat eller vann fordi en person drikker for mye av det – blir det ikke da litt voldsomt å snakke om rettssikkerhet? 

– Nei. Grunnen til at man kan regulere tilgang på mat og eiendeler i loven, er for at folk ikke skal utsette seg for skade. Men det viktigste er at man finner andre løsninger.

En løsning kan være at en person får mer kunnskap om hvordan de selv kan regulere seg.

– Loven sier at man skal jobbe med løsninger før og etter man fatter et vedtak, men det er svake kulturer for det. Det krever høy faglig kunnskap å gi personer med utviklingshemming den hjelpen de har behov for.  

– Ansatte mener økningen handler om at de er blitt mer bevisst. Hvorfor er dere da så bekymret for at tvangen øker?

– På den ene siden er det fint at man forholder seg til norsk lov. Men de vedtakene som fattes nå, er det som før var mørketall. Det er også mye tvangsbruk som ikke foregikk for 25 år siden, men som skjer nå. For eksempel begrenset mobilbruk. Dessuten er ikke loven fulgt hvis det fattes et vedtak uten at man arbeider med å finne andre løsninger.

All tvangsbruk som skjer, men ikke meldes, kan regnes som mørketall. 

Må forklare hvorfor

En studie fra 2015 viser at det varierer hvor inkludert personer med utviklingshemming opplever at de er når det er blitt utøvd tvang overfor dem.

Se for deg at en beboer har lyst på en brødskive med sjokoladepålegg. Den ansatte tenker at det ikke er så lurt fordi det er usunt og gjemmer boksen. Det kan gjøre at beboeren blir sur.

Forsker Kim Berge mener det er viktig å forklare beboeren hvorfor boksen gjemmes.

– Ansatte kan tenke at det er vanskelig å snakke med personer med utviklingshemming, og det kan være sant. Men det kan man øve på. Vi er generelt ikke flinke nok til å snakke med dem det gjelder fordi vi tenker at det er for vanskelig.

Flinkere til å dokumentere

På Byåsen er ikke avdelingsleder Line Meldal så bekymret for at tvangen øker.

– Jeg er heller glad for at vi er blitt flinkere til å dokumentere tvangen, sier hun.

Avdelingsleder Line Meldal er også utdannet vernepleier, men som leder gjør hun mest administrativt arbeid - gjerne på farten.

Hanna Skotheim

Professor ved UiT Norges arktiske universitet, Audny Anke, tenker heller ikke at økningen i antall tvangsvedtak nødvendigvis er negativt.

– En økning trenger ikke å bety at det brukes mer tvang, men at det i større grad registreres.

Dessuten er bruken av tvang lavere i Norge enn mye av det som er rapportert internasjonalt, legger Anke til.

Tilbake i 2015 ble det publisert en internasjonal artikkel som konkluderte med at økningen i tvangsvedtak ikke skyldes økning i bruk av tvang. Ansatte mente økningen kom av økt kunnskap og bevissthet og endringer i lovreglene underveis.

Vet ikke nok?

Det er en risiko for at en ansatt kan utøve tvang uten å vite at det er nettopp det, forteller de ansatte i Byåsen Boa.

Vernepleier Yutong Tan viser frem medisinskapet de har i bofellesskapet. Medisinering kan være en form for tvang.

Hanna Skotheim

I utgangspunktet er det kun vernepleiere eller andre med utdanning i helse-, sosial eller pedagogiske fag på høyskolenivå som kan utøve tvang.

Unntaket er hvis det oppstår en nødsituasjon eller hvis det er søkt om dispensasjon fra utdanningskravet. Dette skjer i 80 prosent av tilfellene, viser studien fra NTNU.

Alle ansatte som jobber i bolig, skal ta kurs i kapittel 9.

Avdelingsleder Line Meldal har fått tilbakemeldinger på at noen tar lett på hva tvang og makt er på de kursene.

Tid og kompetanse

Alle de tre vernepleierne som jobber på avdelingen på Byåsen opplever at tvangen de utfører er til beboerens beste.

Marie Chantal Nibasenge (t.v.), Karen Helgaker og Yutong Tan er de tre vernepleierne som jobber ved bofellesskapet i Byåsen BoA.

Hanna Skotheim

Hvis en beboer prøver å skade seg selv, er det viktig at de forsøker å få personen til å slutte ved å bruke ord som beboer forstår. Hvis det ikke skjer noe endring, prøver de å skjerme beboer ved å for eksempel holde hendene vekk slik at personen ikke kan skade seg selv.

Eirik Arnesen mener det har mye å si om du føler at tiltakene tas godt imot når du må bruke tvang og makt.

Han er plasstillitsvalgt for FO i Byåsen BoA og har erfaring med kapittel 9-vedtak fra tidligere.

– Det kan oppleves verre hvis de viser motstand. Man hindrer dem jo fra å gjøre det de vil, sier Arnesen.

Eirik Arnesen opplever at det er blitt mer fokus på tvang etter at han begynte å jobbe som vernepleier - og det synes han er bra.

Hanna Skotheim

Det har også mye å si hvor godt de ansatte kjenner brukeren. Da vet de sannsynligvis hva som skaper for eksempel selvskadingen.

Arnesen tror ikke det fattes flere tvangsvedtak fordi kompetansen er dårligere.

– Jeg tror heller man oftere må bruke tvang fordi man ikke har tid og kompetanse til å finne de miljøterapeutiske tiltakene som gjør at du unngår å bruke tvang.

Bedre kommunikasjon

Når et tvangsvedtak skal gjennomføres, skal man helst være to ansatte. Men det hender at man vurderer at det oppleves mindre inngripende hvis man bare er én.

Bofellesskapet i Byåsen BoA er én av 21 enheter på Byåsen. Det varierer hvor mange vernepleiere som jobber på hvert enkelt sted og hvor mange av dem som bor der som har vedtak om tvang.

Arbeidsgiver har anledning til å fordele riktig kompetanse til rett sted.

Hvis en avdeling har mange kapittel 9-vedtak, så vil det være behov for flere vernepleiere, for eksempel.

Mindre tvang

Forsker Kim Berge mener det hadde vært mindre tvang hvis man begrenset antall ansatte som er inne hos en beboer.

– Hvis man kjenner beboer godt, blir kommunikasjonen bedre og det utøves kanskje ikke tvang.

Han mener også tvangen ville blitt redusert hvis kompetansen til de ansatte var høyere.

– Loven er tydelig på at vi skal bruke utdannet personell når vi utfører tjenester. For å unngå tvang må man ha god kunnskap. Da kan man bedre finne andre løsninger og avverge at tvang skjer.

Mangler vernepleiere

Problemet er at tjenestene mangler de som har den kompetansen som skal til.

FO krever at 70 prosent av de ansatte i tjenester til utviklingshemmede skal ha høyere utdanning og at de fleste skal være vernepleiere.

I dag har kun 10 prosent vernepleieutdanning. Ifølge FO mangler Norge 20.000 vernepleiere.

Mange vernepleiere jobber med få eller ingen andre med samme profesjon, ifølge rapporten «Det som skal til».

Det betyr at de ikke har mulighet til å jobbe faglig eller diskutere problemstillinger.

Kjemi over utdanning?

I bofellesskapet i Trondheim er de heldige. På den ene avdelingen er de tre vernepleiere. I tillegg har avdelingslederen også bakgrunn som vernepleier.

Marie Chantal Nibasenge forteller at noen assistenter og noen med andre utdanninger kan ha vanskeligheter i starten med å forstå hvorfor man bruker tvang.

Hun har opplevd å bruke tid på å forklare om tvang og makt uten å bli møtt med forståelse.

Kollega Karen Helgaker tenker imidlertid at utdanning ikke har alt å si.

– Det er ikke alltid vernepleier og beboer er en god match, men så har kanskje beboer bedre kjemi med en assistent.

Kim Berge ved NTNU er kjent med at det kan argumenteres for at en god relasjon kan veie opp for utdanning.

– Det er et vanskelig argument når man vet at alvorlige tvangsvedtak foregår over år.