Øystein Helmikstøl

oystein.helmikstol@lomedia.no

Er du blant dem som trenger hjelp fra barnevernet, og ett av problemene er at du har bekymringsfullt lite penger?

Da er det tilfeldig om barnevernet forstår at fattigdom er noe de kan bry seg med.

Fattigdom: Lite synlig i barnevernet

«Fattigdomsperspektivet er lite synlig i barnevernet», skriver NTNU-forsker Bente Heggem Kojan og tre kolleger i en ny forskningsartikkel i Fontene forskning.

– Barnevernet har problemer med å se fattigdom, utdyper Kojan til Fontene. Hun understreker at det er variasjoner ansatte imellom.

Forskerne har intervjuet barnevernsarbeidere i tilknytning til et større prosjekt som handler om barnevern og ulikhet.

De ville forstå mer av hvordan barnevernet håndterer fattigdom, hvordan de ansatte forstår det og hvordan de ansatte legger vekt på det.

– Mange av dem vi har intervjuet, ser ikke fattigdommen. De legger i alle fall ikke vekt på den i forståelsen av familien sine utfordringer, sier Kojan.

Levekår inngår ofte ikke i vurderinger som barnevernet gjør av barnets omsorgsmiljø, ifølge forskerne.

Kojan lurer på om Norge har et generelt problem med å se fattigdom.

– Vi har kanskje et holdningsproblem til fattigdom her i landet, undrer hun, og lurer på om det er dette problemet som slår ut også hos ansatte i barnevernet.

«Levekår»: Fjernet

Det kom ny barnevernslov 1. januar i fjor. Noe fra den gamle loven er fjernet:

Før sto det at barnevernstjenesten gjennom hjelpetiltak «skal bidra til å gi det enkelte barn gode levekår og utviklingsmuligheter».

Men Bente Heggem Kojan påpeker at i dagens lov er ikke levekår nevnt.

– Hva er problemet med det?

– Det legitimerer at man ikke legger vekt på det, svarer Kojan, professor ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU.

Hun får støtte av medforfatter Veronika Paulsen, hun er professor i barnevern ved NTNU.

De to professorene opplyser at NTNU var blant flere instanser som i høringssvaret til den nye loven, skrev at de ønsket å beholde teksten om levekår.

Forskerne mener det bør være mulig å få levekår inn i lovteksten igjen.

– Man kan jo legge inn endringer i en barnevernslov som er aktiv også, oppfordrer Kojan.

– Retningslinjene spriker

Retningslinjene som de ansatte i barnevernet må forholde seg til, er ikke entydige om levekår skal være noe barnevernet skal ta med i vurderingen. Lov og retningslinjer sender motstridende signaler om barnevernets arbeid med økonomiske og levekårsrelaterte forhold, ifølge forskerne.

De har dybdeintervjuet 19 barnevernsansatte, som samler seg i tre grupper:

1) De som er opptatt av fattigdom.

De tar aktivt ansvar for å hjelpe familiene som har økonomiske problemer.

2) De som er noe opptatt av fattigdom.

De er mer ambivalente og i tvil om familiers økonomi er noe barnevernet skal jobbe med.

3) De som ikke er fattigdomsorientert.

De mener tydelig at barnevernet ikke skal ha ansvar for å vurdere familiers økonomi. De legger ikke vekt på det i forståelsen av familiene. De er heller ikke opptatt av tiltak og hjelp for familier med økonomiske problemer.

Utydelige retningslinjer kan føre til at familier ikke får den hjelpen de skulle hatt fra barnevernet, mener NTNU-forsker Veronika Paulsen.

NTNU

Så ja, det er tilfeldig om en familie i møte med barnevernet får hjelp med de økonomiske problemene, slår forskerne Kojan og Paulsen fast.

– Men det er større tilfeldigheter mellom kommuner, enn innad i en kommune, selv om den enkelte ansattes holdninger til fattigdom også kan spille inn.

Det handler mye om hvordan den enkelte barnevernstjeneste tolker retningslinjene og hva slags retningslinjer de legger vekt på, har de funnet.

– Alle de tre gruppene blant de 19 ansatte vi intervjuet, finner støtte i en eller annen retningslinje, sier Kojan.

– Er retningslinjene så utydelige at familier ikke får den hjelpen de burde hatt?

– De er i alle fall så utydelige at de tolkes veldig ulikt. Og ja, det kan føre til at familier ikke får den hjelpen de skulle hatt. Det er tilfeldig om de får hjelp knyttet til fattigdom, svarer Paulsen.

Ber politikerne rydde opp

Det er på tide med en opprydning i retningslinjene for barnevernet på politisk nivå, mener forskerne Bente Heggem Kojan og Veronika Paulsen. De peker også på Bufdir, som i praksis har ansvaret for innholdet i retningslinjene.

– Det er kanskje en uvilje mot å gå inn i det? undrer Kojan.

NTNU-forskerne understreker at det er et komplisert spørsmål, som blant annet involverer Nav i tillegg til barnevernet.

– Er det ikke en fare for surr ved at barnevernet tråkker i det som vel er Navs bed?

– Nei, det tror jeg ikke. Man må vurdere hver enkelt familie, hva som skal være Navs ansvar og hva som skal være ansvaret til barnevernet. Nå tar ingen ansvar for det, svarer Kojan.

Etatene må ta aktivt ansvar for hvem som gjør hva, mener hun, men legger kjapt til:

– I det store regnestykket har det ikke noe å si hvem som gjør hva. Ansvaret for fattigdom må hvile på flere instanser, det må hvile på alle som møter den gruppa.

Her har utdanningsinstitusjonene også et ansvar, understreker forskerne.

– Hvor mye undervisning er det om fattigdom? spør de.

Bufdir: Levekår skal undersøkes

Fattigdom og levekårsutfordringer er en viktig del av barnevernets vurdering av barnets behov, understreker divisjonsdirektør Tove Bruusgaard i Bufdir.

Tove Bruusgaard er divisjonsdirektør i Bufdir.

Bufdir

Til Fontene viser hun til det hun omtaler som kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum», der disse temaene ifølge Bufdir-direktøren hører inn under «Familie og Miljø».

– For å forstå barnets behov og den beskyttelse og risiko som finnes i barnets miljø, er det avgjørende at også levekårsutfordringer undersøkes og vurderes, skriver Bruusgaard i en e-post.

Dette handler ifølge Bufdir-direktøren om de belastningene barnet og familien utsettes for som en følge av levekårsutfordringer, og hva det innebærer for livsutfoldelse og livskvalitet.

– Alt dette tas med i vurderingen av hvilke eventuelle behov barnet har for hjelp og støtte, skriver Bruusgaard.

I oppfølgingen av familier med utfordringer knyttet til levekår, er et samarbeid med Nav sentralt, understreker Bufdir-direktøren, som opplyser at det er utviklet en felles retningslinje for slikt samarbeid.

Stort handlingsrom

Forskningen er klar: En stor andel av familiene som er i kontakt med barnevernet, har utfordringer knyttet til lav inntekt, lavt utdanningsnivå, svak tilknytning til arbeidslivet og psykiske og somatiske plager.

Bare det å øke forståelsen av fattigdom hos ansatte i barnevernet, vil føre til at familiene vil bli møtt på en bedre måte, mener forsker Veronika Paulsen.

– Det skader ikke å flikke på retningslinjene for barnevernsansatte, men man løser ikke problemet. Det er at ansattes forståelse for hvordan fattigdom virker inn, er tilfeldig.

Både Paulsen og kollega Kojan mener ansatte i barnevernet, selv med dagens retningslinjer, har et betydelig handlingsrom for å legge vekt på fattigdom. Sprikende retningslinjer åpner et stort rom for skjønn, framhever forskerne.

Ansatte må ifølge forskerne få en bedre forståelse av hvorfor fattigdom er relevant i barnevernet. Og de må få kunnskap om at de faktisk kan hjelpe familier med økonomiske problemer.

– De ansatte i barnevernet må forholde seg til fattigdom i den faglige forståelsen av barnets omsorgssituasjon. Dette bør inngå i vurderingen av familiens utfordringer.

– Men barnevernet kan risikere å bli oppsøkt av mange med kun økonomiske problemer?

– Vi mener ikke at folk med primært økonomiske problemer skal inn i barnevernssystemet. Men barnevernet møter fattige familier som en del av et større kompleks. Det må de ha kompetanse på, uansett.

– Man kan få sympati med ansatte i barnevernet som i tillegg til alle andre store oppgaver, nå også blir økonomiske rådgivere.

– Man trenger ikke å tenke på dette som en oppgave som kommer oppå alt det andre. Prisen barnevernet må betale for ikke å ha et fattigdomsperspektiv, er at man gjør et dårligere arbeid med familiene. Man må integrere det i et helhetssyn, svarer forskerne.

Vinden har snudd

NTNU-forskernes data er fra 2019 og 2020. De gjorde intervjuene med ansatte i barnevernet rett før Norge stengte ned på grunn av koronapandemien.

– Etter korona har det vært et helt annet fokus på ulikhet og fattigdom, sier Bente Heggem Kojan.

Fattigdom og ulikhet er mer i vinden nå, merker forskerne. De lurer på om flere ansatte hadde vært oppmerksomme på familiers økonomi hvis de hadde gjort intervjuene i dag.

– Kanskje barnevernet i dag møter familier med en større forståelse for at fattigdom kan prege barnets omsorgssituasjon? spør de.