Hallvard Birkeland, Medlem avd 856 Vestnorsk Grafisk Fagforening

Til tross for utallige israelske overgrep, massakrer, fordrivelser og 40 års okkupasjon, har fortsatt mange her hjemme sett på palestinerne som medskyldige i sin egen skjebne. Men det brutale angrepet mot Gaza i vinter har åpnet øynene for mange. Men dessverre ikke for noen sentrale personer i LO, som Ellen Stensrud, som i LO-aktuelt tidlig i år gjorde det klart at boikott av Israel «ikke står på LOs agenda».

Den rå brutaliteten i det israelske angrepet er vel kjent. Men jeg gjentar noen fakta: de fleste palestinerne i Gaza er flyktinger fordrevet fra sine hjem i de nærliggende delene av dagens Israel i 1948. De er i dag innesperret, har vært kollektivt straffet gjennom flere år – de siste par årene gjennom en nærmest hermetisk blokade som har gjort alt fra strøm og bensin til kladdebøker og reint mel, til uoppnåelige luksusprodukter. Nær all økonomisk aktivitet er stanset opp. Krigstapene i vinter endte til slutt over 1400 tapte liv i Gaza, over halvparten kvinner og barn, og det store flertallet sivile. Israel mistet 13 mennesker, nesten alle soldater. Hele byområder i Gaza er pulverisert av de høyteknologiske israelske våpnene. Ulovlige våpen er brukt i stort omfang, og rettet bevisst mot en lang rekke reint sivile mål.

Det er nå dokumentert hvordan Israel planla krigen mot Gaza, til tross for at rakettproblemet ble fjernet nettopp gjennom våpenhvilen. Det er også dokumentert hvordan Israel bevisst brøt våpenhvilen, men de israelske mediestrategene har likevel stort sett lykkes med urettmessig å legge alt ansvar for dette på Hamas. President Shimon Peres uttalelser kan likevel ikke dementeres, og viser klart hva målsetningen var for Israel: «Vi ville gi befolkningen i Gaza i kraftig lærepenge slik at de slutter å sende raketter mot oss.» Uttalelsen vitner om total kynisme fra en fredsprisvinner som åpenbart ikke skjenker lov og rett en tanke, men gjerne slår til mot kvinner og barn.

Likevel: Er ikke Israel et land som andre land? Bør vi ikke nøye oss med å kunne snakke med «våre venner», og forbeholde boikott og sanksjoner for land som Burma og Nord-Korea, som alle ser på som reine gangsterregimer? Israel er jo bare et lite land, med mange store og fiendtlige naboer?

Israel ville kanskje vært et land på linje med andre land, dersom verden behandlet Israel etter samme sett med regler som andre må rette seg etter. Verdenssamfunnet er dessverre dypt medskyldig i det som foregår, ved at ingen ting blir gjort for å få Israel til å slutte med overgrepene. De israelske lederne vet at de ikke risikerer noen ting ved å fortsette forbrytelsene – og derfor fortsetter de. Naboene har alle blitt utsatt for gjentatte overfall fra Israel gjennom årene, og Israel velger fortsatt sin avskrekkingsterapi mot naboene framfor å takke ja til deres tilbud om normale forbindelser i bytte mot opphevelse av okkupasjonen.

I antall døde kan ikke palestinerne konkurrere med f.eks. de ufattelige lidelsene i Kongo. Men sannelig er det også i Midtøsten snakk om humanitær katastrofe! Situasjonen er annerledes, og heldigvis ganske mye enklere å forstå enn Kongo. Ansvaret lar seg plassere! Selv om palestinerne er dypt splittet, og selv om de gjennom tidene har benyttet seg av virkemidler i motstandskampen som det står lite respekt av, forandrer det ikke det grunnleggende – at de er fordrevet fra landet sitt, for så å bli okkupert gjennom over 40 år. De har samme menneskeretter som alle andre. Men ingen ting tyder på at de noen gang vil få dem oppfylt, dersom en skal la politikerne bestemme dette. Verdens politikere krever nemlig bare av de okkuperte at de skal ta avstand fra vold. Dette kravet gjelder aldri krigsforbryteren og okkupanten Israel.

Israel har en overordnet plan de har arbeidet etter i 60 år: «mest mulig land med færrest mulig palestinere». Derfor har Israel fortsatt ikke fastlagt sine egne grenser. Israel er ikke en stat for de som bor i landet, men derimot en stat forbeholdt innvandrere og utlendinger. En hvilken som helst person med jødisk mor eller jødisk religion kan melde seg i Israel og motta subsidiert bolig på stjålet land i de okkkuperte områdene, dit han kan kjøre på egne motorveier forbeholdt bosetterne, og uten å møte en palestiner. De opprinnelige innbyggerne er derimot kastet ut av landet for alltid. FNs generalforsamling bekrefter årlig, med overveldende flertall, de palestinske flyktningenes rett til å vende hjem, men det betyr ingen ting for Israel, som forlengst har stjålet landet deres og jevnet alle landsbyene med jorda.

«Fredsprosessen» skal nå igang igjen under Obamas forsiktige forsøk. Men Israel fortsetter ufortrødent å bygge videre på den ulovlige muren, de ulovlig bosettingene, og fortsetter å rive palestinske hus i stort omfang i de okkuperte områdene. Obama har kanskje gode hensikter, men kan knapt gjøre noen ting, fordi han allerede har måttet love full støtte til Israel og Israel-lobbyen i USA.

Det er nå på høy tid at LO-kongressen svarer på appellen fra palestinsk fagbevegelse om å løfte slagordet om boikott og sanksjoner mot Israel, som svar på okkupantstatens vedvarende forbrytelser. Forholdet til Israels Histadrut, med deres betente fortid som spydspiss i oppbyggingen av den etnisk rensede staten, er ikke noen akseptabel grunn til å avstå fra nødvendige tiltak mot Israel. En omfattende boikott organisert av forbrukere, aktivister og fagbevegelse vil i sin tur tvinge også politikerne til å handle. Å ikke gjøre noe, eller å forsøke å bygge kunstige bruer mellom okkupant og okkupert, vil fortsatt bare bli utnyttet av Israel til å fortsette ødeleggelsen av Palestina og palestinerne.