Mats Roger gikk rett fra Smurfehits og Vazelina Bilopphøggers til WASP og Iron Maiden. Når Mæid’n hadde ei låt som het «Genghis Khan», kan du banne på at Mats Roger dro frem leksikon og leste seg opp på mongolske krigere. Det var slik han lærte engelsk og historie.

Dette var i en tid da alt var bekymringsløst og verden var svart/hvit. Det fantes kun tre musikksjangre: Heavy metal for gutta, softrock for fedre, og pop for jentene og de som senere kom ut av skapet.

På ungdomsskolen lærte Mats Roger å spille gitar. Han startet band som spilte solid musikk basert på tre riff og ei kasse med øl (Rolling Stones-oppskriften). Han ble ikke lenger tvangsklippet av mor, og bodde nærmest på Rockeverkstedet, der Mats Roger skrev samfunnsnyttige tekster og lærte seg metaltriks som «tapping» og overtoner. De som ikke så skjønnheten i en sur gitar med en manglende e-streng kunne dra åt skogen. En gang knuste også Mats Roger en technoplate med en hammer ute på parkeringsplassen foran skolen i protest mot elektronikkens grufulle inntreden i musikken.

Etter hvert ble han eldre og mer raffinert. Mats Roger holdt konserter og fikk kline etterpå. Snart fikk han muligheten til å spille inn demokassetter på firesporsopptagere, og veien til platekontrakt virket så ufattelig kort.

Så ble Mats Roger gammel. I dag låter elgitaren best fra gangskapet, men det var de av dem som fortsatte å drømme om rock’n roll og som nektet å bukke under for ni-til-fire. Det er de som lever av musikk i dag. I jula for to år siden innrømmet en kompis at han gikk med tre barndomsdrømmer i årene på Rockeverkstedet. Han skulle selge ut Rockefeller, headline en stor europeisk festival og turnere USA. Nå hadde han gjort alt det, i høst giftet han seg, men spiller fortsatt. Ingen av Mats Roger sine gamle musikervenner har glemt hvor de kommer fra, heldigvis. Det er derfor Mats Roger og de mislykkede metalheltene fortsatt settes opp på gjestelista, og sier som AC/DC: «We salute you»

Ali B

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 20/2011)