To dager etter at Morten mistet datteren, var han tilbake på jobb

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

Fra han var tolv år gammel hadde han jobb som visergutt for en blomsterbutikk. Siden han var 15 år har han hatt full jobb. Da gikk Hermansen på videregående, men jobba kveldsskift på Nora mineralvannfabrikk fem dager i uka.

Det var deilig å tjene egne penger, syntes han. Bare 16 år kjøpte han sin første bil, en Opel Ascona. Den var finere enn familiens bil, så faren hans lånte den mer enn gjerne.

Godt skjult bak en rekke gamle trehus i Dannevigsgata i Oslo ligger Sagene vognhaller. I disse mursteinsbygningene hadde trikkene som betjente ruta Sagene ring sin nattehvil fram til midten på 50-tallet.

I dag huser de en rekke bedrifter, blant annet hovedkontoret til Voice Norge som driver kleskjedene Match, Vic og Boys of Europe. Tollansvarlig Morten Hermansen er en av mer enn hundre ansatte på hovedkontoret.

Nå for tida går imidlertid mye av arbeidstida hans med til tillitsvalgtarbeid for de 350 HK-medlemmene.

– Vil du ha en million?

Den siste tida har HK-klubben i Voice økt med 70 medlemmer. Antall butikker med tariffavtale har gått opp fra 40 til 70. Hermansen må ta på seg mye av skylda for den formidable økningen.

Han, og flere av de tillitsvalgte i konsernkubben, har vært rundt på besøk i butikkene for å fortelle de ansatte om fordelen ved å være medlem og ha tariffavtale. Én gruppe har fått ekstra oppmerksomhet.

– De mellom 50–55. For å få avtalefestet pensjon, må du ha tariffavtale på arbeidsplassen før du fyller 55 år. Mange tror at når butikken «følger tariff» så er det like godt som å ha tariffavtale. Men det er det ikke, understreker Hermansen.

– Vil du ha en million i pensjon? Ja eller nei? Det er spørsmålet.

– Alle gutta var misunnelige

I 16 år jobbet Hermansen i tollvesenet. Her fikk han jobb som 20-åring.

Allerede første arbeidsdag fikk han innmeldingsslippen til fagforeninga i hånda. Siden har han vært fagorganisert.

For 21 år siden ble han invitert til Voice Norge for å fortelle om hva de måtte gjøre for å opprette et eget tollager. Det førte til at fikk han tilbud om jobben som tollansvarlig i klesfirmaet, og det har han vært siden.

Morten Hermansen er glad i å jobbe. Allerede som guttunge hjemme på Manglerud, en drabantby i Oslo, hjalp han faren sin i jobben som vaktmester i borettslaget.

Han lærte å bruke all slags verktøy, maskiner og traktorer.

– Alle gutta var misunnelige på meg når jeg fikk bruke borettslagets slåmaskin.

Han gliser.

Da familien bygde hytte utenfor Fredrikstad, byen Hermansen er født i, fikk han også være med faren sin og lære å svinge både hammer og sag.

Arbeidsmoral, å håndtere maskiner og å stille opp for andre. Alt dette og mer til har Morten lært av faren sin.

Brian Cliff Olguin

Livet må gå sin gang

En natt da Morten Hermansen var 17, ble han vekket av mora: – Faren din ligger på stuegulvet.

Sønnen kom seg opp av senga i en fart.

– Tuller’n? Er det en spøk?

Hermansen skjønte fort alvoret. Han ringte etter ambulanse og startet hjertekompresjon. Hjelpen kom etter kort tid, men farens liv sto ikke til å redde. Han ble rammet av et hjerteinfarkt.

– Jeg klarte i alle fall å holde ham i live til de kom.

Allerede dagen etter var Hermansen tilbake på jobb.

– Der har du fokus på det du skal gjøre. Livet må gå sin gang.

Vaktmesteren i borettslaget ga alltid en hjelpende hånd til dem som trengte den. Han lagde skøytebane og la til rette for aktiviteter.

Alle barna i borettslaget med 520 leiligheter visste hvem vaktmesteren var, forteller sønnen, alle hadde respekt for vaktmesteren.

Faren stilte alltid opp for dem som trengte det. Sånn har Hermansen også blitt i sitt tillitsverv.

– Jeg håper jeg er lyttende, tilgjengelig og hjelper til der jeg kan. Jeg har omsorg for alle og vil at alle skal ha det fint. Det har jeg fra faren min.

FAR OG SØNN: 15 år gamle Morten Hermansen sammen med faren sin hjemme på Manglerud. To år senere døde faren av et hjerteinfarkt.

Privat

– Og så er jeg ærlig hvis det er ting jeg ikke kan gjøre noe med. Jeg står på og tar kampen for den enkelte, fortsetter han.

Kamp og livskrise

Morten Hermansen hadde to barn. Nå har han bare ett.

For fire år siden, da den eldste datteren var 22 år, tok hun sitt eget liv. Han har ikke tall på hvor mange ganger hun forsøkte.

– Vi skjønte tidlig at hun hadde psykiske utfordringer.

Da datteren begynte på skolen, fikk de hjelp. 12 år gammel flyttet hun på institusjon. Foreldrene klarte ikke å hanskes med henne lenger. Det offentlige kunne tilby henne plass mandag til fredag. I helgene måtte hun hjem.

– Folk er også syke i helgene. Det var en kamp for å få stat og kommune til å ta regningen for henne hele uka. Hun ble en kasteball i systemet, alt kokte ned til hvem som skulle betale.

Hermansen nøler når han skal beskrive datterens sykdom. Vi forstår at det dreide seg om kraftig utagering og talløse trusler om og forsøk på selvmord.

Datteren rømte ofte fra institusjoner og sykehus. I mange år var Hermansen alltid på alerten, klar til å rykke ut.

En ferdigpakka bag med klesskift lå alltid i bilen, for han visste aldri hvor han skulle sove neste natt.

Hermansen vet hvor han skal ringe for å stoppe trafikken på motorveiene eller stoppe T-banen i hovedstaden.

– Vi visste at det ville skje til slutt.

FAR OG DATTER: Morten Hermansen minnes også gode øyeblikk med datteren Hanne.

Privat

Druknet seg i arbeid

Hvordan lever man videre etter å ha mistet et barn? Morten Hermansen jobbet. To dager etter dødsfallet var han tilbake på arbeidsplassen.

– Jeg har druknet meg i arbeid. Skjøvet ting bak i skapet.

– Hva skjer hvis du tar sorgen innover deg?

– Jeg vet ikke. Det tør jeg ikke. Jeg vet ikke hvor det ender hvis jeg åpner den døra.

Han blir blank i øynene. Forteller at den yngste datteren har laget en minnebok om storesøsteren sin til ham. Men den klarer han knapt å se i.

– Jeg orker ikke.

Hermansen plages av dårlig samvittighet overfor sin yngste datter.

– Når man har et sykt barn, bruker man så mye tid på det at det går ut over det andre barnet. Samme hva du gjør, blir det galt.

Han heiser på skuldrene. Rødfargen i ansiktet skyldes ikke bare den sterke sola.

Hermansen og kona ble skilt etter 18 års ekteskap. En lykkelig skilsmisse, påstår han. De var enige om det.

– Sykdommen til datteren vår påvirket hele ekteskapet. Det er vanskelig å få til et godt samspill når man alltid er på alerten. Hvem skal ta seg av hvilket barn? Det blir feil uansett.

Han rister på hodet.

MINNER: Denne minneboka om Morten Hermansens eldste datter har han fått av sin yngste. Men han synes det er for tøft å se i den.

privat

Standhaftig

Kampen for å skaffe datteren et godt helsetilbud har gitt ham erfaringer han bruker som tillitsvalgt.

– Jeg tar ikke et nei for et nei, for jeg vet at man kan få igjennom det man vil ved å stå på. Men kanskje har jeg vært for standhaftig noen ganger. Jeg har hatt lite tålmodighet og vil ha svar på spørsmål med en gang. Jeg tror jeg har blitt litt rundene i kantene.

Etter at Hermansen ble skilt, flyttet han tilbake til Manglerud. I ti år har han vært leder i borettslaget han bor i, ikke langt fra det han vokste opp i.

Det er en stor jobb. Beboerne i de 224 leilighetene i borettslaget tar kontakt til alle døgnets tider. Hermansen tar alltid telefonen.

– Man vet aldri hva som er i den andre enden. Folk har ulike utfordringer. Hvis jeg kan hjelpe eller avverge en situasjon ved å ta den samtalen, så gjør jeg det.

Og om gresset ikke blir klippet eller snøen måkt, tar han gjerne på seg jobben.

Livsendring

For halvannet år siden tok livet en ny vending. Morten Hermansen skulle på møte i fagforeninga på et hotell utenfor Oslo og var tidlig ute. Det var også en annen tillitsvalgt; Siri. De ble sittende på samme bord under lunsjen, under middagen og utover kvelden.

– Dette er det jeg vil ha!

– Ble du forelska?

– Ja …

Han drar på det.

– Det var liksom … Dette stemmer. Dette er det jeg har savna.

Han smiler.

Siden den gangen har de vært sammen. Fem uker etter det første møtet flyttet Siri inn hos ham.

Det har forandret livet hans.

– Siri har lært meg å slappe av og nyte livet. Jeg jobber mindre nå. Og snart skal jeg ha tre ukers sommerferie. Det er første gang på mange år.