Karin Sveen

Ingen liker å snakke om det, men vi har alle sett grinende smårollinger stabbe av gårde i otta mens en utålmodig far eller mor ber dem få opp farten. Foran seg har avkommet en lang dag med trening i sosiale ferdigheter. Ofte blir klokka både fire og fem før ungene hentes, og en får håpe at resultatet av de lange treningsøktene blir deretter – smårollinger med enestående sosiale ferdigheter!

Unger som bare er sammen med foreldrene sine, tar skade, heter det, som om dette var alternativet. Da ser jeg for meg et halvgærent ektepar i ødemarka, som aldri omgås andre og har bare en unge. Men alternativet til barnehage er ikke den totale isolasjon, men at de voksne deler på å være hjemme med ungene før de begynner på skolen. En slik løsning betraktes imidlertid som forhistorisk og uhørt, særlig blant folk som ser på arbeid som karriere og unger som noe som kan stå i veien.

Sosiale ferdigheter er viktige i arbeidslivet, sies det også. Det holder ikke å være flittig og flink, en må kunne vise at en har disse ferdighetene. Men hva i alle dager går de ut på? Handler det om folkeskikk? Handler det om å være grei og hjelpsom? Neppe. Slike egenskaper kan en snarere få svi for. Å bry seg om andre er noe som krever tid og kan nærmest tas som et tegn på at en ikke har ambisjoner og vilje i livet.

Det snakkes og skrives om sosiale ferdigheter som om dette er noe som mangler og derfor må læres i barnehager, skoler og på kurs for voksne. Det er et så sympatisk uttrykk at ingen vil våge å nekte for at det er viktig å ha dem. Nå har treninga foregått ganske lenge allerede, og vi burde snart se resultater i form av et samfunn med forekommende og uselviske mennesker. Men dette er ikke akkurat det første som slår meg når jeg betrakter samtida. Den er mer preget av en hardkokt individualisme og folk som ikke har tid å kaste bort på andre.

Noe får meg til å tro at sosiale ferdigheter handler om andre ting enn å være snill og lydhør. Det kan ofte virke som det motsatte er tilfelle. Sosiale ferdigheter skal være et redskap til å ta seg fram med i verden og gi kunnskap om hva som skal til for å lykkes i dette. Hvis det er slik, er sosiale ferdigheter og solidaritet med andre helt forskjellige ting.

På den andre sida kan det faktum at et uttrykk som sosiale ferdigheter i det hele tatt finnes, være et symptom på at unger blir født inn i et samfunn der det vi har pleid å kalle folkeskikk, mangler. Det ligger ikke i tida at en skal vise litt beskjedenhet, be en nabo på kaffe eller møte opp på dugnaden, for den kan en kjøpe seg fri fra med en hundrelapp. Å være solidarisk har vært et adelsmerke, men i dag står dette i veien for et menneske som ønsker å gjøre karriere ved hjelp av sine sosiale ferdigheter.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 19/2010)